EU ser på et klarere og utbedret sanksjonsregime generelt som et verktøy for å forsvare europeiske verdier og det liberale demokrati. Dette er svært lovende, og de utprøver dette mot Nord-Korea, som fortsetter å utvikle atomvåpen uansett fra Trump tror han fikk til. Her i Norge er det ingen som snakker om dette. Men vi må forstå og forsvare utfra våre egne interesser at sanksjoner er både nyttige og nødvendige.

Denne artikkelen er svært god og går i detalj på hvordan og hvilke sanksjoner EU nå vurderer for Nord-Korea.

https://www.38north.org/2020/09/rpachecopardo091020/?utm_source=Stimson%20Center&utm_campaign=b5780bafe8-38%20North%20Digest_20%201202&utm_medium=email&utm_term=0_15c3e20f70-b5780bafe8-396071625&fbclid=IwAR0FuizLbDO2XkGptTHFKSCXA9tdr3LU7AoC8FNORVf06S5WfVJ4HSFZHdA

Når sanksjoner er systematiske, godt etterlevet og samtidig målrettede mot det en ønsker å hindre, enten mot eliten personlig, våpenproduksjon eller tilgang til finansiering, så virker de. Ikke slik å forstå at de fører direkte til regimeskifte slik vi ønsker i mange sammenhenger, men det er Vestens mest effektive virkemiddel for å presse frem innrømmelser (som oftest i kombinasjon med andre tiltak). Slik ble Iran presset til forhandlinger og fryse sine forsøk på å bygge egne atomvåpen. Iran kom ikke til forhandlinger fordi lederne brått våknet en morgen og mente at det ville vært kult å begrense egen frihet til å bygge atomvåpen. Nei, de ble presset til det, både av Vestlige land og av folket som krever økonomisk utvikling.
De som er mot sanksjoner som virkemiddel peker på at de ikke fører til endring av regime, at det rammer befolkningene og at det rammer egne interesser.

Til det første, så er det sant at sanksjoner har ikke ført til at kommunismen har kollapset på Cuba eller i Nord-Korea. Men disse landene er fattige, og er svekket militært av den grunn. De er en mindre trussel.
Til det andre, så kan sanksjoner skreddersys for formålet, slik de vestlige sanksjonene har blitt i senere tid mot dem som er avskyelige støttespillere til diktaturene. Det er også riktig at svekkes et lands økonomi øker presset fra befolkningen for å få til forandring. Det blir enten større sannsynlighet for regimeskifte eller færre ressurser for å bygge truende militærmakt.

At sanksjoner rammer egne interesser er en begrenset kostnad i forhold til de langsiktige fordelene av å presse diktaturer. At et sanksjonsregime er høyaktuelt er opplagt med økende uhemmet cyberaktivitet mot vestlige selskaper og institusjoner. Dette har blitt en valutainntekt for Nord-Korea blant annet.

Som oftest er diktaturenes hjemmemarked av begrenset interesse. Unntaket er Kina, og det er derfor det er en utfordring med sanksjoner mot Kina. Men her er det viktig å tenke langsiktig og ofre de kortsiktige interessene for å skape insentiv for Kina til å “oppføre seg”, og på sikt kreve forandringer. Kommunistpartiets autoritet er knyttet til det kapasitet til å få folket ut av fattigdom. Partiet er svært hårsåre på dette og brede sanksjoner mot Kina med klar tale vil ha oppdragende effekt.

Til slutt, vil jeg hevde at dem som elsker friheten, men ikke tror på sanksjoner som utenrikspolitisk virkemiddel, kan gjerne fremme hva de tror på som et alternativ. Som oftest har de ingen forslag utover håp.
Hvis de tror på diplomati og militær avskrekking så er jeg enig som virkemiddel sammen med sanksjoner, men å bare håpe uten å presse er litt for passivt og naivt. Det eneste diktatorer forstår er makt. Det er deres levebrød.
Det må bli slutt på at noen sees på raringer når de hevder behovet for utvidede sanksjoner. Nå tas kampen for menneskerettigheter alvorlig i EU, og vil fremstå som en geopolitisk aktør. Skal vi sitte på siden og se på det eller er vi med?