Bak fasaden av en tilsynelatende kjedelig valgkamp der mange ikke klarer helt å identifisere de store sakene som partiene strides om, stod egentlig en svært viktig kamp om viktige prinsipp for å styre landets fremtid. Valget var en kamp om Arbeiderpartiets plass i norsk politikk, og sosialdemokratiets tap var selvforskyldt. Arbeiderpartiet trengte sårt avløsning for å kunne noen gang kunne komme tilbake som et statsbærende parti. Det er tomt for idéer, virkemidler, talenter og analyser.

Arbeiderpartiet er slitent

To perioder med statsmakt gir ingen skryteliste. Tvert imot. Landets produksjonsevne og konkurransekraft er etter alle solemerker svekket. Partiets løfter på mange områder er ikke innfridd. To perioder med rød-grønn regjering avdekker systemsvikt i forvaltning og styring av staten. Partiets program er fattig på nye idéer, og i fravær av nye har AP blitt et talerør for LO, snarere enn et parti med resultatfokus og hensyn til folk flest. Slitasjen blant partitoppene er åpenbar, og ikke bare har mange forlatt skuten, men i fravær av nye talenter hentes inn gamle travere som Sigbjørn Johnsen og Grete Faremo. Hvis en er skeptisk til Gahr Støres opportunisme, retorikk og evne til gjennomføring, er det svært tynt bak statsministeren.

Tapt arbeidsproduktivitet og konkurransekraft

Selv med det største økonomiske handlingsrom noen regjering har hatt noensinne, har sosialdemokratiet ikke klart å levere og innfri løfter, kanskje med unntak av barnehagedekning. Det relativt sterke økonomiske veksten skyldes ikke regjeringens politikk, men høye oljepriser, rekordhøye investeringer i feltutbygginger med store positive ringvirkninger for leverandørindustri i fastlands Norge, lave renter og sterke offentlige finanser. Men bak denne kortsiktige oljerelaterte aktivitetsboomen, er det mye som tyder på at landets produksjonsevne er svekket. Konkurranseutsatte næringer sliter med et høyt kostnadsnivå. 25 000 industriarbeidsplasser er tapt bare siden 2008, og landets arbeidsproduktivitet har kollapset. I følge sentralbanksjefen har lønnskostnadene per produsert enhet steget med ca. 55% siden 2005. Det er en enorm svekket produksjonskraft!

Noe fundamentalt er galt med arbeidsmarkedet, selv om partiets ikke vil anerkjenne dette. En stor andel av de arbeidsplasser som er skapt har gått til utlendinger, det skapes ikke arbeidsplasser utenom olje og offentlig sektor, mer enn 700 000 i arbeidsdyktig alder er utenfor arbeidsmarkedet og utenom olje, er det liten vekstkraft. Arbeiderpartiet selvskryt, som Stoltenberg åpenbart faktiskt tror på selv, viser at det har mistet kontakten med virkeligheten i næringslivet. Arbeiderpartiet mangler erkjennelse av hva som kreves for å skape rammevilkår som gir trygge arbeidsplasser utenfor oljeindustrien.

Brudte løfter og nye floskler

Selv med 400 mrd. kr i økte offentlige utgifter har den rødgrønne regjering ikke klart å innfri mange av sine valgløfter, enten det er sykehjemsplasser, veiinvesteringer, bekjempe fattigdom, styrke skolen eller sikre en nedgang i utslipp av klimagasser. Det største problemet er fravær av en selverkjennelse av avvik mellom partiets floskelpregede målsetninger og virkeligheten, og bakgrunnen for at det kan være et slik gap. Høyre har etterspurt hvilken læring Arbeiderpartiet trekker av 22.juli kommisjonens rapport ad politisk ledelse, kultur og ansvar i statsforvaltningen. Velgerne gjør åpenbart det samme. Systemsvikt i politiet, samferdsel, statsforvaltningen vedvarer, og Arbeiderpartiet har ikke svar.

Vil fortsatt ikke anerkjenne private bidrag

Selv om private bidrag har vært vesentlig for å nå regjeringens mål om full barnehagedekning, så har ikke Arbeiderpartiet tenkt videre hvordan private aktører kan bidra til fellesskapets mål innen helse, utdanning, samferdsel og eldreomsorg. Valgkampen viser et Arbeiderpartiet som har parkert tilbake på 70- tallet der det fortsatt mener at bare det offentlige skal levere tjenester som er viktige for folk flest. Arbeiderpartiet fremstår som den store systemforsvarer, som ikke ønsker at statsmonopolene utsettes for selv den minste konkurranse. Alternativer til monopolene fremstilles som dommedag. Fornying og moderninisering i offentlig sektor er i Arbeiderspartiets politikk snevrert inn til IT løsninger, men byråkratiene, kommunikasjonsrådgiverne eser ut.

Forsvarer det bestående, monopolene og bevilgningskulturen

I valgkampen hever partiet røsten for å forsvare offentlige sykehus’ totale monopol på produksjon av helsetjenester. Partiet forsvarer innbitt kampen mot flere private initiativ i skole, barnevern, samferdsel. Enhetsskolen, offentlig sykehus, kamp mot privatisering er blitt floskler som kastes ut, selv om det er åpenbart at samfunnet har tro på at valgfrihet, konkurranse og alternative løsninger faktisk kan bringe landet videre. Selv om partiet har stemt for skattelettelser tidligere har partiet nå stivnet i en motstand mot enhver form for selv moderate skattelettelser.

Denne forstenede tilnærming er forankret i en bevilgningskultur, uten krav til effektivisering og omprioritering. Troen på bevilgninger har erstattet alle strukturelle tiltak og kvalitetsbegrepet i offentlig tjenesteyting. Arbeiderpartiet har fortsatt ikke forstått at skal det investeres og ansettes må næringslivet har vilkår som er konkurransedyktige med andre land.

Når særinteresser preger Arbeiderpartiet forlates det statsbærende mandat

Uten fokus på resultater, en etterrettelig politisk forvaltningskultur, mangfold og økonomisk konkurransekraft har Arbeiderpartiet implisitt forlatt sitt mandat som statsbærende parti. Partiets politikk bærer preg av å være en særinteresse politikk for offentlig ansatte og LO, snarere enn en bærekraftig helhetlig politikk for å utvikle hele samfunnets potensial. Partiets politikk bærer preg av floskler, fravær av tiltak og nye politikere med friske tanker og analyser. Sentrale AP politikere har rett og slett mistet troverdighet i kraft av stadige bortforklaringer av manglende resultater og kritikkverdig utøvelse av makt. Arbeiderpartiet trenger alt; nye fjes, nye idéer, ny kultur, ny politikk skal det snu den strukturelle trenden hvor partiet mister stemmer fra valg til valg, om det er mulig.

Høyre har helt naturlig fullt tomrommet  som det nye statsbærende parti.

Valget stod faktisk om å bringe landet videre med et nytt statsbærende parti, som faktisk har nye idéer og bedre løsninger. I denne pakken inngår også nye mennesker, mer kompetanse og ikke minst en ny politisk kultur. Høyres politikk er konservativ, moderat og realistisk, men over flere år vil dette bety et stort skritt i retning av et mer bærekraftig og mangfoldig samfunn.