eller hvordan kaste bort livet sitt på fotball.

Deler denne glitrende lille novellen fra en kompis av min sønn, som beretter en grufull opplevelse som Arsenal supporter. Den inspirer meg til å legge til min reise som fotballsupporter. Av alle viktige ting om liv og død er fotball som kjent det viktigste.

Det er min sønn som heier på Chelsea her i novellen som gir slik skadefryd overfor Oscar som Arsenal supporter. Jeg tenker på mine venner for 40 år siden. Geir og Trond som giftet seg med Arsenal. Roald foretrakk Leeds, Terje ble sjarmert av Manchester United som hadde appell i arbeiderklassen. De er fortsatt lykkelig gift, tror jeg.

Jeg ble derimot sjekket opp av Chelsea, mest fordi Chelsea hadde en fin kjole (bag og drakt) og den var i alle butikkene det året de vant Europacupen, det var i 1970. Det var det min mor fant i butikkene.

Mens Geir og Trond fortsatt elsker sitt Arsenal etter det lange lykkelige ekteskapet, ble Chelsea og jeg skilt etterhvert. Roald slet litt med Leeds, og det var ikke enkelt å finne ut hvilken divisjon de hadde landet i. Men nå er han forelsket igjen når de er i Premier League. Jeg husker ikke nøyaktig når min kjærlighet for Chelsea fordunstet. Det var lenge før Abramovitsj og Mourinho kom inn. Men om Chelsea var sexy og attraktiv i 1970, så tok det hersens mange år før de vant noe igjen, og jeg fant andre lidenskaper; politikk, fekting, litteratur, filosofi. Men jeg bevarte interessen for fotball.

Men i stedet for å holde meg til et lag valgte jeg å være rettferdighetens apostel. Jeg ville holde med det laget som burde vunnet, og slik ble det, i alle kamper, på alle stadioner, i alle sammenhenger, unntatt når Brann spilte.

Jeg bevarte den ungdomsforelskelsen i Brann vi alle er født med vi fra Bergen, men det ble også en avstandsforelskelse, nesten en platonisk sak. Brann vant jo aldri noe, og på alle kanter oste det amatørskap over hele organisasjonen. Men det var mitt lag, fra min by. Vi hadde felles blodsbånd, så jeg kunne tilgi Brann, og jeg gjør det den dag i dag.

Men dette prinsippet førte meg til å bli sjarmert av Barcelona, spesielt med Johan Cruiyff tiden. Dette var før alle drittungene begynte å gå med Barca-drakt. Når jeg oppdaget dette, mistet jeg all kjærlighet til katalanerne. Fordelen med dette rettferdighetsprinsippet er at jeg, i motsetning til Oscar i novellen, fikk med meg mange fine følelsesmessig lengre reiser med de beste lagene i perioder. Det var en Inter-tid, en Ajax-tid, en Bayern München tid, en Saint-Etienne tid. (et år). På landslag var Argentina, Brasil, Italia og Frankrike mine kjærester en stund, aldri England, Spania eller Tyskland. Jeg tror det som fascinerer meg i fotball er den tekniske perfeksjon, dribling, det smarte taktiske opplegg og kontringsfotball.

De største opplevelsene er skuffelsen av at Bayern slo St.Etienne på 70-tallet i finalen i Serievinnercupen. Aldri har jeg følt essensen sterkere i begrepet «urettferdighet». At Brann vant serien i 2007 var også en intens opplevelse, særlig fordi det var en «once-in-a-lifetime» (sorry, det er nok riktig) hendelse. En stund var også Stabæk unike , med fantastisk fotball. Det laget med Alanzinho, Somen Choi, Vegar Pal-Gunnarson og svensken Daniel Nannskog, var utrolig for å være et norsk lag. Så synd det ble kortvarig.

Men jeg har aldri funnet intensiteten med engelske lag.
Mange intelligente, rasjonelle og smarte menn i vårt land har også denne irrasjonelle betingelsesløse lidenskap for lag langt borte, over Nordsjøen. De skriver mer om disse lagene på Facebook enn om andre ting. Det er dog to unntak fra det siste, det er Eirik Løkke (Civita), og Dag Egil Strømme (Bærum Høyre). De skriver om andre ting. Begge er ihuga Liverpool fan og jeg tipper de synger i dusjen, «You never walk alone», men tror de dusjer alene i hvert fall. Som Brann supporter Dodo sier i BT, hvorfor holde med engelske lag, de er ikke våre lag. Likevel har disse langtbortlagene tusenvis av supportere her i landet. De betaler medlemskap og opptrer som en sekt, men deres gud er ikke mektig eller barmhjertig.

Som nå moden og nøktern borger her i landet så lurer jeg fortsatt på hva som skaper denne helt irrasjonelle og betingelsesløse lidenskapen for klubber langt borte.

Sant nok, så hadde vi Tippekampen den gang NRK kalte seg bare «Fjernsynet», og de sendte lite teknisk engelsk fotball, med høye baller inn i midten. Det var den gangen Joe Jordan var en stor stjerne. Ja, nå har Premier League mest penger og klarer å hente inn mange gode spillere. Men hvordan kan en likevel holde med lag som Leeds, Burnley, Derby eller Huddersfield (som Ingebrigt Sten Jensen holdt med). Hyggelig med nordmenn i Premier League, med Solkjær i United og King i Bournemouth, men det er ikke nok for å frembringe lidenskap. Lidenskapen må komme fra noe genuint, noe virkelig, fra et vulkan som våkner, fra et behov som intenst tilfredstilles, fra egen identitet, fra egne søleputter der en lærte faget i regnværet på dårlig grusbaner i Bergen.

Oscars glitrende novelle om smerten med å være Arsenal supporter
https://www.stoffmagasin.no/…/kunsten-a-kaste-bort…/…