The famous Blue Raincoat – et mesterverk med genial harmoni mellom melodi og tekst – Av Leonard Cohen
Når Bob Dylan fikk Nobelprisen i litteratur tenkte jeg umiddelbart på at Leonard Cohen burde fått den. Leonard Cohen var egentlig poet, og ble dyttet inn i musikkens verden. I hans sanger har han tatt med seg kraften fra en dyp og mangfoldig poesi, delvis basert på egen lesing av andre store poeter, delvis iblandet elementer fra hans intense liv, i grenseland mellom religion og livsnytelse.
Jeg har elsket mange forskjellige sanger og melodier, men få har gitt meg den intense følelsen av stor musikk iblandet genial tekst som Cohens beste sanger. Cohen er i samme klasse som belgiske Jacques Brel. De kombinerer melodi og dyp, innsiktsfull tekst, og sanger som er sammenskrudd med en hemmelig rød tråd som du oppdager etterhvert.
Et av Cohens mesterverk er «The famous Blue Raincoat», og jeg ønsker her gi en kort analyse for å fremheve hva som er genialt og sterkt. Teksten er gjengitt i sin helhet på slutten og jeg velger å sitere med å beholde engelsken. Les analysen min og lytt så til en av de vakre versjonene som finnes. Kanskje Auroras versjon er en av de beste.
Denne sangen er en hyllest til kjærligheten og storsinnet, mens sjalusien, hevngjerrigheten og bitterheten holdes igjen, men ulmer under overflaten. Det er denne spenningen som kommer frem i hver eneste setning, med gradvis crescendo når stikkene fra følelsene slenges ut, som gjør denne sangen til et mesterverk.
Sangen er et drama med sjalusi, kjærlighet, utroskap, omsorg og vennskap mellom to menn og en kvinne, formet som et brev fra Leonard Cohen til det en antar er en svært nær venn eller hans bror. At disse har et nært forhold fremkommer umiddelbart. Cohen skriver til ham kl. 4 om morgenen og referer detaljer og uttrykker omsorg som bare de mest intime deler. Men de har hatt avstand en stund nå, og brevet kan fremstå som et forsøk på å gjenoppta nærhet. Men slik er det ikke.
Brevet er et oppgjør. Vennen har berøvet hans kjærlighet Jane. Hun har innrømmet at de møttes og detaljene om et hårstrå (a lock of your hair) fra ham blir et symbol på det intime og utroskapen. Det er åpenbart ikke noe forsøk på skjule denne. Jane forteller villig vekk at har elsket. (Jane came by with a lock of your hair, she said that you gave it to her her that night…). Symbolene er klare og entydige, om enn ikke direkte.
Leonard prøver å navigere mellom bitterhet over dette og omsorgen for sin nære venn som ser eldre ut nå. Den blå frakken som er revet i skulderen er symbolet på slitasjen, tristessen og kanskje depresjonene. Han vet at vennen søkte kvinner og kjærligheten, men at han kom tomhendt tilbake. (went to the station to meet every train, but then came home without Lili Marlene), inntil han søkte mot hans kone og gav henne et flak av hans liv. Deretter var hun ikke hans kone lenger. Hendelsen gjorde henne til en fri kvinne, hun var ikke Cohens lenger i virkeligheten. (And you treated my woman to a flake of your life. And when she came back she was nobody’s wife).
Cohens bitterhet formelig velter over og akkurat når en forventer den blir til en hevngjerrig klagesang så sendes en hilsen i stedet. Han forestiller seg vennen med en seiersrose i munn og som en jødisk tyv for likeså hilse fra Jane som har våknet. Men de sterke ord velter frem likevel ( and what can I tell you my brother, my killer).
Denne spennende og urovekkende vekslingen mellom bebreidelse og omsorg er fascinerende, også i neste vers. Hva kan jeg si, sier Cohen, du drepte min lyst til å leve, men du er min bror, min nære venn, og jeg savner deg, jeg tilgir deg. Men det er ingen grenser for omtanke, Cohen er til og med glad for at hans bror stod i hans vei, uten at dette presiseres her, men senere i sangen. (I’m glad that you stood in my way)!
Hvordan han kan tilgi må enten være en uendelig raushet eller knyttet til noe annet. Spenningen i teksten holdes vedlike gjennom hele sangen. Det er genialt som romantisk drama og thriller.
På nytt bryter det tøylede naget frem, hvis du kommer og hilser på Jane eller … meg (nesten som han ikke tør nevne seg selv), så vit at fienden sover og at hans kvinne er fri. Selv om Jane er fortsatt med Cohen, så er hun fri. Den fysiske nærheten spiller liten rolle, når han ikke har hennes betingelsesløse kjærlighet. Hun er tapt for ham for alltid, og det er vennens skyld.
Ja, Cohen og ham er fiender nå. (Your enemy is sleeping). Hevnen ville vært naturlig og forståelig, men Cohens kjærlighet til Jane overvinner fiendskapet. Han ser at sin venn lykkes å få bekymringene bort i Janes øyne, noe ham selv hadde gitt opp. (Yes, and thanks for the trouble you took from her eyes. I though it was there for good so I never tried). Også utrolig sterk kost å innrømme noe slikt, og at Janes lykke blir viktigere for ham enn hans egen.
Altså kan ikke misunnelsen og hatet få fritt løp, det var kanskje en dypere mening at han venn tok hans kvinne den natten han gav henne en flik av sitt liv.
Sangen er en hyllest til kjærligheten generelt ikledd et trekantdrama der intense følelser holdes i sjakk i en dynamisk veksling mellom hevngjerrighet og omsorg, nærhet og avstand, nåtid og fortid, erkjennelse og bitterhet. Det umoralske ved utroskapen som symboliseres med hårstrået balanseres med en slags moralsk rettferdighet fordi aktørene hadde virkelig noe å gi hverandre.
Men til syvende og sist var ikke kjærligheten nok. Jane er med Cohen, men som fri kvinne, slik er livets skjebne. Cohens venn har det ikke bra lenger, han er alene i et hus og ser eldre ut enn før. Han har kanskje også gitt sin kjærlighet for evig til Jane, men sitter igjen alene. Det er ikke tid for hevn. Fienden må legge våpen til side og hilse av kjærlighet.
Teksten er et drama med følelser som velter opp hele tiden. Alle kommer uheldig ut av dette, men slik er livets skjebne. Alt dette forsterkes så til de grader med den lengtende musikken som har sine crescendo når smerten eller truslene fremsettes. Ikke rart det er så mange coverlåter av denne. Det er ikke en sang, det er musikalsk poesi.
Når Jane våkner er det kanskje ikke musikk lenger i Clinton street og det er kaldt i New York. Men både tekst og musikk i “the Famous Blue Raincoat” lever videre som et mesterverk. Jeg ønsker meg en blå regnfrakk, den skal ikke være revet på skulderen.
Min neste analyse blir et annet mesterverk av Cohen – Alexandra leaving
/The famous Blue Raincoat – lyrics/
It’s four in the morning, the end of December
I’m writing you now just to see if you’re better
New York is cold, but I like where I’m living
There’s music on Clinton Street all through the evening
I hear that you’re building your little house deep in the desert
You’re living for nothing now. I hope you’re keeping some kind of record
Yes, and Jane came by with a lock of your hair
She said that you gave it to her
That night that you planned to go clear
Did you ever go clear?
The last time we saw you you looked so much older
Your famous blue raincoat was torn at the shoulder
You’d been to the station to meet every train
But then you came home without Lili Marlene.
And you treated my woman to a flake of your life
And when she came back she was nobody’s wife
I see you there with the rose in your teeth
One more thin gypsy thief
Well I see Jane’s awake
She sends her regards
And what can I tell you my brother, my killer?
What can I possibly say?
I guess that I miss you. I guess I forgive you
I’m glad that you stood in my way
If you ever come by here for Jane or for me
Your enemy is sleeping
And his woman is free
Yes, and thanks for the trouble you took from her eyes
I thought it was there for good so I never tried
And Jane came by with a lock of your hair
She said that you gave it to her
That night that you planned to go clear
Bak fasaden 