EU BYGGER MILITÆR KAPASITET NÅ – HVA BETYR DET FOR NORGE?Eivind Bade og undertegnede har skrevet i Forsvarets Forum om den kommende EU militære kapasitet. Kunnskapen om EUs planer er lite kjent i Norge, og den siste tids hendelser, uten at EU kan stille noe koordinert kapasitet demonstrerer at EU er en økonomisk gigant, men en militær pjokk. Med Frankrikes Presidentskap i EU, konflikten på grensen mellom Polen og Belarus og Russlands trusler akselerer prosessen mot at EU etablerer en reell militær kapasitet, INNEN NATO, etter vårt syn. Å stikke hoved i sanden fra norsk side mot dette er svært uheldig og vi er redd dagens regjering vil gjøre dette. I så fall vil vi være mer isolerte i vår sikkerhetspolitikk siden vår nordiske naboland som er med i EU vil samhandle med EU planene. En forsvarskommisjon som ikke ser på dette blir raskt irrelevant. Forøvrig er sammensetningen av denne også litt kompetansemessig tynn, med avdankede eller freske politikere. Den burde hatt tungvektere og eksperter. Kanskje Stoltenberg burde ledet denne og ikke en som feilet med beredskap.
Jeg tillater meg en litt lengre harang skrevet i vrede.
Har dere også hatt denne følelsen. En erfarer, en leser, en tenker og så modnes noe langsomt i en. En har lyst å skrive en artikkel, men finner ikke alltid tid eller roen til å sette seg ned og gjøre det på en elegant måte. Men, så kommer gullkornet som du har tenkt ut selv, som ingen andre har kommet med, men som er så viktig, fra andre likevel. Biden administrasjonen imponerer synes jeg på utenrikspolitikk. Biden selv er super erfaren, men tiltakene, tonen, markering av hva som er viktig og intensjonene er meget gode. Den har umiddelbart satt plaster på sårene i NATO som Trump skapte, den har indikert overfor både Kina og Putin at det er grenser for hva en finner seg i, den har markert utvetydig støtte til Ukraina, og konfrontert Kina mye mer presist på brudd på menneskerettighetene og mishandlingen av Uighurene, (Trump var ikke opptatt av det, han ville bare selge mer korn).
Og Nå har den forstått det – KORRUPSJON ER DEN STØRSTE TRUSSELEN MOT DEMOKRATIENE.
Norsk utenrikspolitikk har jo aldri nevnt dette. Tidligere leder i Norfund, AP mannen og Jonas Gahr Støre venn, Kjell Roland, lo av meg i en samtale, når jeg hevdet at korrupsjonen er DET STØRSTE PROBLEMET FOR FRED OG DEMOKRATI.Jeg syntes det var litt spesielt at en embedsmann som forvaltet så store beløp på vegne av det norske folk skulle bagatellisere omfanget og betydning av korrupsjon på den måten.
Korrupsjon må bekjempes fordi.
1) Det er utrolig effektivt. Mennesket har en svak moralsk ryggrad, og de aller fleste kan la seg friste til å la seg kjøpe. Det trengs ikke mange millionene for å oppnå utrolige gevinster for den som utnytter korrupsjon. Tidligere kansler i Tyskland Schrøder lot seg kjøpe av Putin og har arbeidet iherdig for å fremme Russlands interesser med fremragende suksess. Landet gikk inn for å bygge Nordstream 2 for å kortslutte Ukraina. Prosjektet har stor geopolitisk betydning ved at det svekker Ukraina og bringer med russisk gass til Europa. Mange andre politikere har også hatt kontakt med Putins marionnetter og oligarker, og vi vet per idag ikke om alle. At de har stor innflytelse er hevet over tvil. Tyrkias President Erdogan valgte å kjøpe russisk antiluftvern etter å ha møtt Putin i Sotsji. Det er et utrolig valg når Tyrkia er med i NATO og NATO skal ha luftvern mot Russiske våpen. Det kan bare være mulig fordi det er noen andre særinteresser av personlig karakter. Dette svekker jo Tyrkias troverdighet og forsvar, og for den som i Russland har klart å få til dette må det være en gedigen seier for noen rubler.
2) Korrupsjon er demokratiets største fiende. Korrupsjon er den største barrieren til en demokratisk overtagelse av en opposisjon ved frie valg. Det var det som skjedde i Russland og det var nok planlagt fra første stund. Putin selv hadde utnyttet sin posisjon i St. Petersburg til å bli rik. Men også i mange utviklingsland – og i USA, i Ungarn, og i Polen, og I Bulgaria, så klarer ikke den som vinner et fritt demokratisk valg å motstå korrupsjonens fristelser. Selv om valgvinneren kanskje hadde en liten idealistisk kjerne i seg, oppstår så mange fristelser, og familien, og vennene, og nettverket skal ha sitt, og ved svake motkrefter blir korrupsjonen så fristende. På en to tre, uten anstrengelser, kan hele klanen bli kjemperik og sikre seg for generasjoner. Ulempen er selvfølgelig eksistensen av fri presse og uavhengige domstoler. De kan jo være irriterende nok i et vanlig demokrati, men når hele klanen kan bli arrestert og avslørt er den naturlig refleksen at en må kvitte seg med disse selvstendige institusjonene. Vi ser det samme mønsteret i land etter land. En korrupt maktelite kan ikke tillate seg å tape et fritt valg, dermed må en kvitte seg med frie valg, de er en uting. Og så ruller karusellen videre.
3) Korrupsjonen undergraver hele samfunnet. Korrupsjon er en pandemi. Når alle vet herskerne er korrupte mister en tillit til staten, til fellesskapet og tenker at en selv må kunne få skumme fløten ( det er vel kanskje bare melk også) av det lille en kan ta. Dermed svikter fellesskapet på alle områder.
4) Korrupsjonen er moralsk forkastelig. En liten gruppe undrar seg spillereglene alle andre aksepterer for egen vinnings skyld. Korrupsjon er som et ran, men beløpene er mye større. Eksperter mener Putin er verdens rikeste, en rikdom han har opparbeidet som President i Russland. Men hans formue er berøvet, det er milliarder som er ranet på åpen gate.
Den statsorganiserte dopingen fra Putin under OL i Sotsji er en naturlig forlengelse av korrupsjonen. Det er viljen til å jukse som viser at doping og korrupsjon er to alen av samme stykke. At skammen ikke er påtagelig er underlig, men åpenbar. De implisitte spillerreglene i samfunnet og i kapitalismen undras. Det er ingen moral som kan forsvare dette.
5) Korrupsjonen er økonomisk sett svært ineffektiv. Den hindrer den frie konkurransen, frie markeder og den økonomisk effektive måten å allokere oppdrag og ressurser. Jeg vil påstå at den ødelegger økonomien og fører til fastlåste markedet den en liten elite melker forbrukere og kunder. Oligarkøkonomien fører til stagnasjon og hindrer nytekning og innovasjon.
Vi vet med sikkerhet at vi ser nå en korrupsjonspandemi. i Russland er den ikke bare omfattende, den er regimets blodomløpet. Alle som støtter Putin og som tier om det de ser, har fått og får fordeler som er uten rimelig forhold til deres bidrag, yrke eller innsats i samfunnet. De korrupte er veldig klar over det. Regimet og klanen lever av korrupsjon, livnærer seg av den.
6) Korrupsjonen er et effektiv geopolitisk våpen som anvendes mot EU og vestlige land. Det er noe som heter politisk korrupsjon. Fordi den er så effektiv i eget land, så anvendes den i utenrikspolitikken av de regimene som ønsker å påvirke utviklingen. Ytre høyre partier får midler, Trump loves godterier for ham helt personlig, (hvis det ikke er den sexvideoen da som har fått ham til å være så lydig bisk mot Putin), fremtredende politikere og tullebukker i vestlige land tilbys fordeler mot å fremme Russlands interesser. Omfanget av korrupsjonsfordelene varierer, helt fra enkle ting om at en får medalje og delta på årlig besøk på Krim til direkte store pengebeløp eller praktisk og økonomiske fortrinn i anbud.
Korrupsjon er et fryktelig våpen. Vi så hvordan den lammet hele den amerikanske politikken, den var mer effektivt en 1500 atomvåpen.
7) Korrupsjonen er smittsom. Men korrupsjonen definere det politiske livet ikke bare i Putins Russland, vi aner explosjonen av sykdommen i Ungarn og at den fortsetter i Ukraina (kanskje en bedring på vei), i Polen, i Tyrkia, på Gaza, på Vestbredden, i store deler av Afrika, i Latin-Amerika. Og la oss ikke tro noe annet om Iran og Kina. Her tilflyter det for lite informasjon til oss i Vesten, men det er bare å legge sammen to og to.
Korrupsjonen er den verste pandemien av alle og demokratiet har ingen vaksine, det trues, det smittes og det avvikles.
Det burde vært forsket på dette, men norske statsvitere driver med andre ting. Det er sant at klimautfordringene er store, men jeg vil hevde at å bekjempe korrupsjonen er det aller viktigste. Det er et forsvar for det reelle demokrati og det er bare ved et reelt demokrati at vi kan bekjempe klimautfordringene, understøtte friheten og sikre økonomisk velstand og et samfunn det er tillit til.
Vår utenrikspolitikk bør nå lære av Biden administrasjonen.
Korrupsjonsbekjempelse må være essensen i vår bistand og utenrikspolitikk.
Men BIDEN IMPONERER. Jeg tror han blir en sterk president og mye bedre enn Obama hvis utenrikspolitikk var naiv, passiv og med liten besluttsomhet. Amen. I Biden vi tror.
Vesten må stille spørsmålet om Vladimir Putin er den rettmessige representant for det russiske folk, når det bak fasaden av et demokrati egentlig er en fascistisk stat som eliminerer all opposisjon enten ved drap, fengsling eller trakassering og hinder normal demokratisk aktivitet ellers. Russland er ikke et demokrati, Putin staten er en mafia og må derfor behandles deretter.
Av Erik Rival Storelv, statsviter.
Dette artikkel tar opp igjen en publisering i Nordlys, 2. Mars 2021
For 6 år siden ble Boris Nemtsov, Russland mest fremstående opposisjonspolitiker, drept på åpen gate på en bro utenfor Kreml, litt før midnatt. En fremmed mann snek seg innpå ham og hans venninne litt før midnatt, og like etterpå lå han død med 6 skudd i kroppen. Det var en ren eksekusjon. På videoer over hendelsene sees en stor snøryddingsbil som faktisk kjører rett ved siden av Nemtsov som hindrer utsyn for kamera, og en hører først et skudd og så ser en annen som løper til for så å dra videre inn i en annen bil. Det kan se ut som det er to gjerningsmenn, først to skudd og så 4 skudd til. Den andre gjerningsmannen er skjult bak snøryddingsbilen.
Vesten må aldri glemme dette horrible drapet
som gav dødsstøtet for ethvert håp om demokrati i Russland. Mordet bidro til å skremme alle som kunne tenke seg å drive reell opposisjonspolitikk i Russland. Mordet kan gjerne kalles det siste dødsstøtet for et reelt demokrati i Russland, og virker som en bekreftelse på økende voldsbruk og et politisk klima som hindrer enhver demokratisk prosess. Gjennom dette mordet og andre mord på opposisjonelle som drapet på Anna Politkovskaja på Putins bursdag, og forsøkene på å forgifte Andrey Navalny og Vladimir Kara-Murza, sendes signaler om at alle skal underordne seg Putin statens krav til lojalitet. På samme måte var den fabrikkerte rettsaken mot oljeselskapet Yukos og Mikhail Khodorkovski et signal til forretningsmenn om å holde seg unna kamp om makten.
Boris Nemtsov kunne ha vært Russlands president i dag under et normalt demokratisk regime. Han var aktuell som Presidentkandidat etter at Jeltsin skulle trekke seg tilbake, men av en merkelig grunn (det antydes utpressing fra FSB) så ble Vladimir Putin valgt i stedet. Mange mener at dette valget ble påtvunget Jeltsin av sikkerhetsapparatet.
Nemtsov, var alt det Putin ikke er,
og ble av mange omtalt som en karismatisk, sjarmerende og idealistisk politiker som hadde avstått fra å berike seg selv, og som valgte å leve et normalt liv som opposisjonspolitiker. Han var atomfysiker av utdannelse, og ble raskt en prominent liberal politiker i Russland på 1990-årene i tiden etter oppløsningen av Sovjetunionen. Han markerte seg med sterk idealisme og krav om ekte demokrati, og valgte da å gå i opposisjon, ledet partiet «Union of Right Forces», fordømte korrupsjon, landets krigs mot Ukraina og angrep Putin direkte. Putin -staten og alle statlige kontrollerte TV kanaler møtte ham med en sterk motretorikk og falsk propaganda, og hindret han og hans parti å drive aktiv politikk.
Tilsynelatende er gåten om hvem som myrdet Boris Nemtsov løst, ifølge russiske myndigheter. Selv om de har endret teori og motiv flere ganger har 6 tsjetsjenere blitt funnet skyldige i mordet. Den angivelige hovedgjerningsmannen Zaur Dadaev var offiser i Tsjetsjenia, og det er 5 andre angivelige medskyldige. En av dem har tatt selvmord.
Men mye tyder på at det er en annen virkelighet bak. Putin har et ansvar generelt for et klima der den politiske dialog etter dominert av en kombinasjon av aggressiv nasjonalisme, fascisme, hat mot vesten og annerledes tenkende dominerer, som fører til politiske drap. Spørsmålet er også om han har også et mer direkte ansvar og beordret politiske drap selv.
Alt peker mot et mord utført av russisk sikkerhetstjeneste
Sivilsamfunn og enkeltindivider har samlet egne vitnesbyrd, blant annet Hudson Institute, som påpeker mye som tyder på at mordet er utført av den russisk sikkerhetstjeneste.
Det påpekes at bakmennene har ikke blitt funnet og myndighetene ikke har gjort forsøk på å finne dem heller. Motivene om religiøs terroristhandling virker underlig når gjerningsmennene selv ikke er spesielt religiøse. Etterforskningen har ikke villet hente vitner av mennesker som var på broen.
Noen vitner har «forsvunnet», og mistenkelig nok var 16 av 18 overvåkningskameraer på broen i «ustand». Mye tyder på at det en bløff, men etterforskerne gjør ingen anstrengelser for å etterspørre videoen, selv om det er lekkasjer om deres eksistens.
Private videoer avdekker involvering av kostebiler, flere andre biler og en samording av disse som tyder på at mordet var et profesjonelt utført drap som involverte til sammen en 30-40 personer, hvorav flere offiserer fra den russiske sikkerhetstjeneste som «tilfeldigvis» var på åstedet. Profesjonaliteten står i enorm kontrast til det faktum at de angivelige gjerningsmenn ble arrestert noen få dager etter drapet.
Den angivelige gjerningsmannen har først tilstått og så senere trukket dette tilbake og hevdet han tilståelsen ble presset frem av tortur. Under rettsprosessene har forsvarene av Nemtsov blitt kontinuerlig avbrutt av dommerne og påtalemyndighetene. Myndighetene har holdt tilbake bevis og summen av forsømmelser i forhold til en vanlig etterforskning i et vestlig land er så lang at det er åpenbart uvilje mot å gå videre med å finne bakmenn. Men veldig vanskelig kan det ikke ha vær siden en privat videofilm har fanget opp stemmer i søppelbilen hvor navnet «Kornienko» dukker opp. Gennady Kornienko er general i FSB.
Utenkelig at noen finner på å myrde den ledende opposisjonspolitiker uten Putins samtykke
Med den kunnskap som er ervervet siden om drapsforsøkene på både Navalny og Kara-Murza fremstår dette mordet i et annet lys. Mordet har vært nøye planlagt og er utført med store ressurser av en profesjonell organisasjon med store etterretningsressurser, og parallellen til de første sakene er åpenbart, selv om ikke gift er involvert her.
Mye tyder på at som med Navalny så er det utenkelig at noen i Putins entourage på eget initiativ våger å myrde den viktigste opposisjonspolitikeren i landet. Mordet må ha fått sin tilslutning fra øverste hold.
Vesten bør aldri glemme dette skamfulle drapet eller de andre politiske drapene som alle har tjent konsolidering av Putins eneveldige makt.
EU ser på et klarere og utbedret sanksjonsregime generelt som et verktøy for å forsvare europeiske verdier og det liberale demokrati. Dette er svært lovende, og de utprøver dette mot Nord-Korea, som fortsetter å utvikle atomvåpen uansett fra Trump tror han fikk til. Her i Norge er det ingen som snakker om dette. Men vi må forstå og forsvare utfra våre egne interesser at sanksjoner er både nyttige og nødvendige.
Denne artikkelen er svært god og går i detalj på hvordan og hvilke sanksjoner EU nå vurderer for Nord-Korea.
https://www.38north.org/2020/09/rpachecopardo091020/?utm_source=Stimson%20Center&utm_campaign=b5780bafe8-38%20North%20Digest_20%201202&utm_medium=email&utm_term=0_15c3e20f70-b5780bafe8-396071625&fbclid=IwAR0FuizLbDO2XkGptTHFKSCXA9tdr3LU7AoC8FNORVf06S5WfVJ4HSFZHdA Når sanksjoner er systematiske, godt etterlevet og samtidig målrettede mot det en ønsker å hindre, enten mot eliten personlig, våpenproduksjon eller tilgang til finansiering, så virker de. Ikke slik å forstå at de fører direkte til regimeskifte slik vi ønsker i mange sammenhenger, men det er Vestens mest effektive virkemiddel for å presse frem innrømmelser (som oftest i kombinasjon med andre tiltak). Slik ble Iran presset til forhandlinger og fryse sine forsøk på å bygge egne atomvåpen. Iran kom ikke til forhandlinger fordi lederne brått våknet en morgen og mente at det ville vært kult å begrense egen frihet til å bygge atomvåpen. Nei, de ble presset til det, både av Vestlige land og av folket som krever økonomisk utvikling. De som er mot sanksjoner som virkemiddel peker på at de ikke fører til endring av regime, at det rammer befolkningene og at det rammer egne interesser.
Til det første, så er det sant at sanksjoner har ikke ført til at kommunismen har kollapset på Cuba eller i Nord-Korea. Men disse landene er fattige, og er svekket militært av den grunn. De er en mindre trussel. Til det andre, så kan sanksjoner skreddersys for formålet, slik de vestlige sanksjonene har blitt i senere tid mot dem som er avskyelige støttespillere til diktaturene. Det er også riktig at svekkes et lands økonomi øker presset fra befolkningen for å få til forandring. Det blir enten større sannsynlighet for regimeskifte eller færre ressurser for å bygge truende militærmakt.
At sanksjoner rammer egne interesser er en begrenset kostnad i forhold til de langsiktige fordelene av å presse diktaturer. At et sanksjonsregime er høyaktuelt er opplagt med økende uhemmet cyberaktivitet mot vestlige selskaper og institusjoner. Dette har blitt en valutainntekt for Nord-Korea blant annet.
Som oftest er diktaturenes hjemmemarked av begrenset interesse. Unntaket er Kina, og det er derfor det er en utfordring med sanksjoner mot Kina. Men her er det viktig å tenke langsiktig og ofre de kortsiktige interessene for å skape insentiv for Kina til å “oppføre seg”, og på sikt kreve forandringer. Kommunistpartiets autoritet er knyttet til det kapasitet til å få folket ut av fattigdom. Partiet er svært hårsåre på dette og brede sanksjoner mot Kina med klar tale vil ha oppdragende effekt.
Til slutt, vil jeg hevde at dem som elsker friheten, men ikke tror på sanksjoner som utenrikspolitisk virkemiddel, kan gjerne fremme hva de tror på som et alternativ. Som oftest har de ingen forslag utover håp. Hvis de tror på diplomati og militær avskrekking så er jeg enig som virkemiddel sammen med sanksjoner, men å bare håpe uten å presse er litt for passivt og naivt. Det eneste diktatorer forstår er makt. Det er deres levebrød. Det må bli slutt på at noen sees på raringer når de hevder behovet for utvidede sanksjoner. Nå tas kampen for menneskerettigheter alvorlig i EU, og vil fremstå som en geopolitisk aktør. Skal vi sitte på siden og se på det eller er vi med?
I mars 2020 var jeg i Tjernobyl og Prypjat, en avstengt by 10 km fra reaktoren. Det var et mektig inntrykk, omtrent like sterkt som å dra til Auschwitz. Det var kaldt, det var goldt, det var forlatt, det var dødsfarlig gammastråler over alt og det var et museum for kommunismen kollaps. Sånn sett er disse stedene et vitnesbyrd om menneskenes idioti og kommunismens vesen. Jeg tatt bilder som ligger på min Facebook side (se lenke) og har kalt albumet: ” Jeg spytter på kommunismens utstillingsvindu” fordi Tjernobyl ulykken ikke bare var det endelige bevis på kommunismens galskap, men også et vitnesbyrd om nødvendigheten av ytringsfrihet og demokrati der politikere stilles til ansvar. Før en kan hylle demokratiet må en spytte på kommunismen. Jeg gjorde det etterhvert som guidens forklaringer om hendelse demonstrerte det sovjetiske systemets verste sider. Tjernobyl og Prypjat ble skapt for å være utstillingsvindu for kommunismen. Tjernobyl skulle ha de største reaktorene i Europa og Prypjat skulle bygges som en idealby, med korte avstander, høyere lønninger og alt det menneskene skulle ønske seg, trodde Sovjetunionens Politbyrå. Det var barnehager, det sykehus, det var underholding (en barnepark), det var helt nye leiligheter og bygg, og byen ble bygget nesten i en park med korte avstander. Når katastrofen inntraff bodde det ca. 50 000 mennesker i Prypjat , ca 10 km fra selve reaktorene. Mange mener at ulykken var begeret som fikk Gorbatsjov til å forstå at reformer måtte til, som sådde de første såkorn for kommunismens endelige fall.
Det var ikke måte på hvilke drømmer Sovjetledelsen hadde. Tjernobyl reaktorerene av typen RBMK hadde to formål. Først skulle de bidra til produksjon av plutonium for militære formål. Etterhvert skulle de også skaffe Sovjetunionen kraft, masse kraft, selv om design hadde et militært formål. Hver reaktor var på mer enn 1000 MW, den gang de største i Europa, og det skulle bygges 4 stk. Designet var basert primært for eksperimenter og produksjon av plutonium. Og det var dette designet som ikke hadde et radioaktivt beskyttende lokk som beskyttelse når katastrofen inntraff.
Mange har sett HBO serien og guiden bekrefter at mye av det er riktig. En ting er katastrofen, en annen ting er hvordan Sovjetstaten ikke klarte å håndtere denne! Sovjetunionen var helt uforberedt på en slik hendelse, både mentalt, organisatorisk og kulturelt. En slik katastrofe kunne jo ikke skje i arbeidernes paradis med et ufeilbarlig kommunistparti. Hør på disse faktaen om håndteringen av katastrofen. Gorbatsjov fikk vite om hendelsen først kl. 05 om morgenen neste dag, og den ble presentert som et uhell og brann! Ingen fattet egentlig den første tiden hvor utrolig sterk strålingen var! Men alle visste det var en reaktor uten beskyttelseslokk! Så selv min sønn ville gjettet risikoen og målt i en slik situasjon!
Ingen målte eller hadde lett tilgjengelig utstyr for å måle hvor sterk strålingen var! (Er det mulig?) Hvis brannen i reaktoren hadde fortsatt vil den brenne seg ned til kjølevannet og skape en en større eksplosjon som ville spredt høye doser med radioaktivt avfall over store deler av Nord-Europa. Selv når det ble klart for Sovjetledelsen om hvor alvorlig situasjonen var, så fortsatte myndighetene å bagatellisere hendelsen. Innbyggerne i Prypjat ble bedt om å evakuere først etter to dager! Ingen fikk vite om hendelsen før dette. KGB kuttet alle kommunikasjonskanalene! (Bravo!). Når de først ble bedt om å evakuere ble det presentert som midlertidig og med en “for sikkerhet skyld” forklaring. Da var strålingen så intens at de fleste ville ha dødd hvis de hadde vært der noen dager til. Forespørsel om evakuering av Prypjat ble ikke besvart av Politbyrået før det gikk et døgn! Ukrainiske myndigheter, ble selvfølgelig kortsluttet selv om det var en såkalt egen republikk.
Arbeidere og soldater ble sendt på oppdrag de første dagene uten at de ble egentlig fortalt hvor farlig det var. 70% av disse døde. Den tradisjonelle 1. mai feiringen ble gjennomført i Kyiv og i byene i nærheten som om ingenting hadde skjedd! Guiden har en venninne som har fått varige skader på grunn av ulykken da hun deltok i 1. mai feiringen. Førstesekretæren i Ukrainia tok selvmord etterpå. Sovjetledelsen klarte knapt å forstå alvoret i situasjonen fordi kanskje ingen turte å rapportere eller at de selv ikke ville, og hold hendelsen under lokk inntil Sverige registrerte store mengder radioaktiv stråling flere uker etter hendelsen. Først da innrømmet Sovjetledelsen situasjonen. Og mye mer! Det er veldig naturlig å forstå at denne hendelsen kan ha gjort Gorbatsjov mer bestemt på behov for åpenhet, det kjente GLASNOST! Det er i sakens forløp vanskelig å forstå hva som kan forklare alle løgnene, mangel på handlekraft og mangel på forståelse av alvoret. Sovjet har ikke nedsatt en “22-juli” kommisjon såvidt jeg vet. Det burde landet har gjort. Men at hendelsen var en systemsvikt er hevet over tvil. Det forstod vel Gorbatsjov. Når jeg går gjennom Prypjat her i dag og ser på selve anlegget som har fått en Sarkofag med fransk teknologi, delvis finansiert av Norge og EU, til en kostnad på EUR 2 milliarder (like dyr som NorthConnect) så tenker jeg hele området er et vitnesbyrd om kommunismen. Den er forlatt, den var forkastelig.
Selv om Prypjat det skulle være en mønsterlandsby med de beste arkitekter så har flere bygninger kollapset av seg selv. Alt er forlatt. Døden, løgnen svever i luften. Naturen er ødelagt.
Tjernobyl er død. Det er avstengt et område på 30 km rundt reaktorene, og et indre område med store begrensninger på 10 km. Gjenstander ligger overalt. De er radioaktive, så ingen vil ta dem eller rydde dem bort. En del metall er stjålet dog. Hvor lenge det vil ta før området kan anvendes er vanskelig å fatte. Det blir ikke snarlig i hvertfall. Bildene får tale for seg; det er den forlatte skolen, barnehagen, skuret med Sovjetpropaganda, mange tomme leiligheter der mye er stjålet, bygg som har kollapset. Dere ser fornøyelsesparken, det eneste hotel i byen som ble stedet for de som var utro (leilighetene hadde så tynne vegger at det var umulig å treffes der, visstnok). Det var ingen steder å dra. 20% av befolkningen arbeidet på anleggene, og resten var i service eller hjemmeværende.
Status er ikke oppgjort ennå, men noen hundre døde ganske raskt, men det anslås at 5 million mennesker ble rammet av ulykken, 1.8m er offisielt erklært ofre. Enda flere er rammet og vil få varige men. Enorme områder er ubrukelige og nye smerter og skader oppdages den dag i dag for mange som var i området og som feiret 1. mai i Kyiv, som om ingenting hadde hendt på myndighetenes oppfordring. Se detaljer i denne artikkelen.
Inne i skogen fant vi også en hemmelig lyttestasjon som skulle avdekke innkommende missiler. Sovjetledelesen var manisk redde for vestlige våpen (det var en kald krig de selv hadde initierte), men var helt udugelige i sine beslutninger for hvordan treffe mottiltak. Anlegget kostet 1,7 mrd rubler den gangen, og kom egentlig aldri i bruk. Det ble testet, men skapte så store interferens med vanlige TV signaler i landet. Og så kom satellitt-teknologi. Totalt mislykket det også!
Den kommunistiske drøm ble et mareritt og området er et stort vitnesbyrd om dette. Kommunismen er død eller er det fortsatt noen som tror på maktkonsentrasjon og tullete drømmer ? Ja, det er fortsatt mange som tror på det kommunistiske paradis, og at lik i grøftekanten på vei dit er ikke så farlig.
Så ja, det er grunnlag for å si Fuck Lenin! Fuck Stalin. Fuck Bresjnev og alle autoritære regimer som bruker alle virkemidler for å behandle makt. Da kan en vel også si Fuck Putin. Det rimer også.
BÆGJÆR, EKTESKAP, KONER OG IDRETT! EN SYKKEL POLYGAMISTS BEKJENNELSER
Elsker sykling og alle syklene mine. Har 4 stk. Føler meg som en polygamist eller muslim som kan ha fire koner og som elsker dem alle slik en skal.
Jeg eier en knallgul Cannondale Scalpel 500 som brukes i terrenget, har skivebremser, fjæring bak og fremme og er en veldig manøvrerbar og lojal sykkel for grus og skog og sti og vei. Ser at den som vant VM for terrengsykling i 2019 kjørte på en Cannondale Scalpel. Jeg føler meg lykkelig på denne sykkelen, med full kontroll i terrenget.
Men jeg har en liten forkjærlighet for landevei, fordi en kommer noe raskere frem og opplever mere på veien. Derfor er jeg også svært glad i min røde og svarte Specialized Roubaix. Den er av karbon, superlett og absorberer vibrasjoner. Har gått som en sveitsisk klokke uten et eneste problem i 8 år nå. Den er favoritt på de lange turene. Myk, lett, rask og handy. Som å vandre på stranden.
Så har jeg min første Cannondale, Silver Warrior, (døpt “Sølvreven”) av aluminium, lett og stiv og trofast, hybrid. Den har en demper som kan tas av og på, store gafler og kan legges på med røffere dekk slik at den kan sykles overalt. Den har gått i 20 år og først i fjor måtte jeg bytte krank. Da ombygget jeg den også fra bukkestyre til vanlig styre, slik at den nå er min sykle overalt sykkel, også i by og tettbygd strøk.
I 2019 ble jeg forelsket i en ny racersykkel, Cannondale CAAD 12, (døpt “Deep Purple”) den sterkeste og letteste aluminiumsykkel som finnes til en overkommelig pris. Den er lilla og er lett, stiv, rask og helt herlig å sykle. Den triller som om det ikke er noe motstand og har et presist og fantastisk gir som aldri glipper. På grunn av nyhetens glede, så har jeg vært mest ute med den i år. Den utfyller den andre landeveissykkelen fordi den passer best på mellomlange turer.
Men nå er jeg drømmende om enda en sykkel. Jeg har så langt nektet å vurdere elsykler, men jeg merker en stigende irritasjon når jeg sykler så luften tømmes i lungene og hjertet banker i halsen, så kommer det en dame med skjørt og sykler fordi uten anstrengelse (bare i oppoverbakkene da!.) Kjøper jeg den må jeg finne meg en ny religion, fordi 5 koner aksepteres ikke.
Med mitt konkurranseinstinkt så merker jeg det svir at kvinner i skjørt suser fordi, og selv om jeg prøver å rasjonalisere det bort, så er det akkurat som en som stikker deg med noe skarpt hele tiden. Fanen heller, kanskje jeg må også erverve en elsykkel. De gir en utrolig frihet og du rekker langt uten å svette som en gris. Jeg har vært redd for at det ikke er treningseffekt, men ekspertene mener at du kan trene like hard, du rekker bare 4x så langt! Så, la det være klart, elsykler er ikke som motorsykler, for det er jeg for gammel for. 40 årskrisen er passert, selv om jeg er nærmere 40 enn 30 år.
Men har sjekket sykler litt her og der, og nå er jeg forelsket og drømmer om enda en kone. Specialised Levo S-Works Carbon 29 NB Electric MTB Specialised 2021 Red Tint! Bare EUR 11 000 for 2020 modellen, men den er umulig å få tak i. 2021 modellen koster EUR 13500! It does not work! Den skal hete “Røde Karbon”.
Hvilken religion jeg skal velge da er jeg usikker på, men denne rypa her har jeg lyst på. Det er friheten selv, 4-6t støtte med 4x ditt eget tråkk. En kan omtrent fly hvor en vil. Slik kan en rasjonalisere seg til et luksuskjøp. Klær skaper folk. Hjelp!
The famous Blue Raincoat – et mesterverk med genial harmoni mellom melodi og tekst – Av Leonard Cohen
Når Bob Dylan fikk Nobelprisen i litteratur tenkte jeg umiddelbart på at Leonard Cohen burde fått den. Leonard Cohen var egentlig poet, og ble dyttet inn i musikkens verden. I hans sanger har han tatt med seg kraften fra en dyp og mangfoldig poesi, delvis basert på egen lesing av andre store poeter, delvis iblandet elementer fra hans intense liv, i grenseland mellom religion og livsnytelse.
Jeg har elsket mange forskjellige sanger og melodier, men få har gitt meg den intense følelsen av stor musikk iblandet genial tekst som Cohens beste sanger. Cohen er i samme klasse som belgiske Jacques Brel. De kombinerer melodi og dyp, innsiktsfull tekst, og sanger som er sammenskrudd med en hemmelig rød tråd som du oppdager etterhvert.
Et av Cohens mesterverk er «The famous Blue Raincoat», og jeg ønsker her gi en kort analyse for å fremheve hva som er genialt og sterkt. Teksten er gjengitt i sin helhet på slutten og jeg velger å sitere med å beholde engelsken. Les analysen min og lytt så til en av de vakre versjonene som finnes. Kanskje Auroras versjon er en av de beste.
Denne sangen er en hyllest til kjærligheten og storsinnet, mens sjalusien, hevngjerrigheten og bitterheten holdes igjen, men ulmer under overflaten. Det er denne spenningen som kommer frem i hver eneste setning, med gradvis crescendo når stikkene fra følelsene slenges ut, som gjør denne sangen til et mesterverk.
Sangen er et drama med sjalusi, kjærlighet, utroskap, omsorg og vennskap mellom to menn og en kvinne, formet som et brev fra Leonard Cohen til det en antar er en svært nær venn eller hans bror. At disse har et nært forhold fremkommer umiddelbart. Cohen skriver til ham kl. 4 om morgenen og referer detaljer og uttrykker omsorg som bare de mest intime deler. Men de har hatt avstand en stund nå, og brevet kan fremstå som et forsøk på å gjenoppta nærhet. Men slik er det ikke.
Brevet er et oppgjør. Vennen har berøvet hans kjærlighet Jane. Hun har innrømmet at de møttes og detaljene om et hårstrå (a lock of your hair) fra ham blir et symbol på det intime og utroskapen. Det er åpenbart ikke noe forsøk på skjule denne. Jane forteller villig vekk at har elsket. (Jane came by with a lock of your hair, she said that you gave it to her her that night…). Symbolene er klare og entydige, om enn ikke direkte.
Leonard prøver å navigere mellom bitterhet over dette og omsorgen for sin nære venn som ser eldre ut nå. Den blå frakken som er revet i skulderen er symbolet på slitasjen, tristessen og kanskje depresjonene. Han vet at vennen søkte kvinner og kjærligheten, men at han kom tomhendt tilbake. (went to the station to meet every train, but then came home without Lili Marlene), inntil han søkte mot hans kone og gav henne et flak av hans liv. Deretter var hun ikke hans kone lenger. Hendelsen gjorde henne til en fri kvinne, hun var ikke Cohens lenger i virkeligheten. (And you treated my woman to a flake of your life. And when she came back she was nobody’s wife).
Cohens bitterhet formelig velter over og akkurat når en forventer den blir til en hevngjerrig klagesang så sendes en hilsen i stedet. Han forestiller seg vennen med en seiersrose i munn og som en jødisk tyv for likeså hilse fra Jane som har våknet. Men de sterke ord velter frem likevel ( and what can I tell you my brother, my killer).
Denne spennende og urovekkende vekslingen mellom bebreidelse og omsorg er fascinerende, også i neste vers. Hva kan jeg si, sier Cohen, du drepte min lyst til å leve, men du er min bror, min nære venn, og jeg savner deg, jeg tilgir deg. Men det er ingen grenser for omtanke, Cohen er til og med glad for at hans bror stod i hans vei, uten at dette presiseres her, men senere i sangen. (I’m glad that you stood in my way)!
Hvordan han kan tilgi må enten være en uendelig raushet eller knyttet til noe annet. Spenningen i teksten holdes vedlike gjennom hele sangen. Det er genialt som romantisk drama og thriller.
På nytt bryter det tøylede naget frem, hvis du kommer og hilser på Jane eller … meg (nesten som han ikke tør nevne seg selv), så vit at fienden sover og at hans kvinne er fri. Selv om Jane er fortsatt med Cohen, så er hun fri. Den fysiske nærheten spiller liten rolle, når han ikke har hennes betingelsesløse kjærlighet. Hun er tapt for ham for alltid, og det er vennens skyld.
Ja, Cohen og ham er fiender nå. (Your enemy is sleeping). Hevnen ville vært naturlig og forståelig, men Cohens kjærlighet til Jane overvinner fiendskapet. Han ser at sin venn lykkes å få bekymringene bort i Janes øyne, noe ham selv hadde gitt opp. (Yes, and thanks for the trouble you took from her eyes. I though it was there for good so I never tried). Også utrolig sterk kost å innrømme noe slikt, og at Janes lykke blir viktigere for ham enn hans egen.
Altså kan ikke misunnelsen og hatet få fritt løp, det var kanskje en dypere mening at han venn tok hans kvinne den natten han gav henne en flik av sitt liv.
Sangen er en hyllest til kjærligheten generelt ikledd et trekantdrama der intense følelser holdes i sjakk i en dynamisk veksling mellom hevngjerrighet og omsorg, nærhet og avstand, nåtid og fortid, erkjennelse og bitterhet. Det umoralske ved utroskapen som symboliseres med hårstrået balanseres med en slags moralsk rettferdighet fordi aktørene hadde virkelig noe å gi hverandre.
Men til syvende og sist var ikke kjærligheten nok. Jane er med Cohen, men som fri kvinne, slik er livets skjebne. Cohens venn har det ikke bra lenger, han er alene i et hus og ser eldre ut enn før. Han har kanskje også gitt sin kjærlighet for evig til Jane, men sitter igjen alene. Det er ikke tid for hevn. Fienden må legge våpen til side og hilse av kjærlighet.
Teksten er et drama med følelser som velter opp hele tiden. Alle kommer uheldig ut av dette, men slik er livets skjebne. Alt dette forsterkes så til de grader med den lengtende musikken som har sine crescendo når smerten eller truslene fremsettes. Ikke rart det er så mange coverlåter av denne. Det er ikke en sang, det er musikalsk poesi.
Når Jane våkner er det kanskje ikke musikk lenger i Clinton street og det er kaldt i New York. Men både tekst og musikk i “the Famous Blue Raincoat” lever videre som et mesterverk. Jeg ønsker meg en blå regnfrakk, den skal ikke være revet på skulderen.
Min neste analyse blir et annet mesterverk av Cohen – Alexandra leaving
/The famous Blue Raincoat – lyrics/
It’s four in the morning, the end of December I’m writing you now just to see if you’re better New York is cold, but I like where I’m living There’s music on Clinton Street all through the evening
I hear that you’re building your little house deep in the desert You’re living for nothing now. I hope you’re keeping some kind of record
Yes, and Jane came by with a lock of your hair She said that you gave it to her That night that you planned to go clear Did you ever go clear?
The last time we saw you you looked so much older Your famous blue raincoat was torn at the shoulder You’d been to the station to meet every train But then you came home without Lili Marlene.
And you treated my woman to a flake of your life And when she came back she was nobody’s wife
I see you there with the rose in your teeth One more thin gypsy thief Well I see Jane’s awake She sends her regards
And what can I tell you my brother, my killer? What can I possibly say? I guess that I miss you. I guess I forgive you I’m glad that you stood in my way
If you ever come by here for Jane or for me Your enemy is sleeping And his woman is free
Yes, and thanks for the trouble you took from her eyes I thought it was there for good so I never tried
And Jane came by with a lock of your hair She said that you gave it to her That night that you planned to go clear
Deler denne glitrende lille novellen fra en kompis av min sønn, som beretter en grufull opplevelse som Arsenal supporter. Den inspirer meg til å legge til min reise som fotballsupporter. Av alle viktige ting om liv og død er fotball som kjent det viktigste.
Det er min sønn som heier på Chelsea her i novellen som gir slik skadefryd overfor Oscar som Arsenal supporter. Jeg tenker på mine venner for 40 år siden. Geir og Trond som giftet seg med Arsenal. Roald foretrakk Leeds, Terje ble sjarmert av Manchester United som hadde appell i arbeiderklassen. De er fortsatt lykkelig gift, tror jeg.
Jeg ble derimot sjekket opp av Chelsea, mest fordi Chelsea hadde en fin kjole (bag og drakt) og den var i alle butikkene det året de vant Europacupen, det var i 1970. Det var det min mor fant i butikkene.
Mens Geir og Trond fortsatt elsker sitt Arsenal etter det lange lykkelige ekteskapet, ble Chelsea og jeg skilt etterhvert. Roald slet litt med Leeds, og det var ikke enkelt å finne ut hvilken divisjon de hadde landet i. Men nå er han forelsket igjen når de er i Premier League. Jeg husker ikke nøyaktig når min kjærlighet for Chelsea fordunstet. Det var lenge før Abramovitsj og Mourinho kom inn. Men om Chelsea var sexy og attraktiv i 1970, så tok det hersens mange år før de vant noe igjen, og jeg fant andre lidenskaper; politikk, fekting, litteratur, filosofi. Men jeg bevarte interessen for fotball.
Men i stedet for å holde meg til et lag valgte jeg å være rettferdighetens apostel. Jeg ville holde med det laget som burde vunnet, og slik ble det, i alle kamper, på alle stadioner, i alle sammenhenger, unntatt når Brann spilte.
Jeg bevarte den ungdomsforelskelsen i Brann vi alle er født med vi fra Bergen, men det ble også en avstandsforelskelse, nesten en platonisk sak. Brann vant jo aldri noe, og på alle kanter oste det amatørskap over hele organisasjonen. Men det var mitt lag, fra min by. Vi hadde felles blodsbånd, så jeg kunne tilgi Brann, og jeg gjør det den dag i dag.
Men dette prinsippet førte meg til å bli sjarmert av Barcelona, spesielt med Johan Cruiyff tiden. Dette var før alle drittungene begynte å gå med Barca-drakt. Når jeg oppdaget dette, mistet jeg all kjærlighet til katalanerne. Fordelen med dette rettferdighetsprinsippet er at jeg, i motsetning til Oscar i novellen, fikk med meg mange fine følelsesmessig lengre reiser med de beste lagene i perioder. Det var en Inter-tid, en Ajax-tid, en Bayern München tid, en Saint-Etienne tid. (et år). På landslag var Argentina, Brasil, Italia og Frankrike mine kjærester en stund, aldri England, Spania eller Tyskland. Jeg tror det som fascinerer meg i fotball er den tekniske perfeksjon, dribling, det smarte taktiske opplegg og kontringsfotball.
De største opplevelsene er skuffelsen av at Bayern slo St.Etienne på 70-tallet i finalen i Serievinnercupen. Aldri har jeg følt essensen sterkere i begrepet «urettferdighet». At Brann vant serien i 2007 var også en intens opplevelse, særlig fordi det var en «once-in-a-lifetime» (sorry, det er nok riktig) hendelse. En stund var også Stabæk unike , med fantastisk fotball. Det laget med Alanzinho, Somen Choi, Vegar Pal-Gunnarson og svensken Daniel Nannskog, var utrolig for å være et norsk lag. Så synd det ble kortvarig.
Men jeg har aldri funnet intensiteten med engelske lag. Mange intelligente, rasjonelle og smarte menn i vårt land har også denne irrasjonelle betingelsesløse lidenskap for lag langt borte, over Nordsjøen. De skriver mer om disse lagene på Facebook enn om andre ting. Det er dog to unntak fra det siste, det er Eirik Løkke (Civita), og Dag Egil Strømme (Bærum Høyre). De skriver om andre ting. Begge er ihuga Liverpool fan og jeg tipper de synger i dusjen, «You never walk alone», men tror de dusjer alene i hvert fall. Som Brann supporter Dodo sier i BT, hvorfor holde med engelske lag, de er ikke våre lag. Likevel har disse langtbortlagene tusenvis av supportere her i landet. De betaler medlemskap og opptrer som en sekt, men deres gud er ikke mektig eller barmhjertig.
Som nå moden og nøktern borger her i landet så lurer jeg fortsatt på hva som skaper denne helt irrasjonelle og betingelsesløse lidenskapen for klubber langt borte.
Sant nok, så hadde vi Tippekampen den gang NRK kalte seg bare «Fjernsynet», og de sendte lite teknisk engelsk fotball, med høye baller inn i midten. Det var den gangen Joe Jordan var en stor stjerne. Ja, nå har Premier League mest penger og klarer å hente inn mange gode spillere. Men hvordan kan en likevel holde med lag som Leeds, Burnley, Derby eller Huddersfield (som Ingebrigt Sten Jensen holdt med). Hyggelig med nordmenn i Premier League, med Solkjær i United og King i Bournemouth, men det er ikke nok for å frembringe lidenskap. Lidenskapen må komme fra noe genuint, noe virkelig, fra et vulkan som våkner, fra et behov som intenst tilfredstilles, fra egen identitet, fra egne søleputter der en lærte faget i regnværet på dårlig grusbaner i Bergen.
MILITÆR STRATEGI, FRIHET OG FORDOMMER – AD CHARLES DE GAULLE ÅRET 2020.
Frankrikes motstandshelt fra andre verdenskrig og senere president og far til Frankrikes nåværende grunnlov (Den femte Republikk) skal hedres i 2020. I Frankrike er dette nyåret definert som et «Charles De Gaulle» år. Det er 130 år siden han ble født, 50 år siden han døde og 80 år siden hans kjente appell fra 18. juni 1940 til den franske nasjon om å kjempe videre mot nazismen.
De Gaulles forutseenhet – en lærdom om tregheten i militære strategier
Mitt anliggende her er et innlegg i forsvarsdebatten i vårt eget land, og å vise at et land må hele tiden utfordre seg selv om premisser for sin sikkerhet. Frankrike gjorde ikke det mellom verdenskrigene, og ble hardt straffet! Men den politiske og militære ledelsen ble advart, av den unge, den gang, oberstløytnant, Charles de Gaulle!
For utlendinger er det vanskelig å forstå hvor sterkt Charles De Gaulle står i fransk historie og samfunnsliv. Ikke bare hedres han for sin fremsynthet og kampvilje, men hans politikk har overlevd hans person i det som kalles «gaullismen», lenge inkarnert av det republikanske parti RPR, under ledelse av Jacques Chirac. Min egen mor har også hatt sin tilslutning til hans politiske filosofi, som jeg vil kalle, en moderat nasjonal liberal-konservatisme, for enkelts skyld her.
Men det er ikke eneste grunnen til dette innlegget. Ved en tilfeldighet kom jeg over denne boken fra Charles de Gaulle i min fars hylle. Den heter «Vers l’armé de metier» (For en profesjonell hær), skrevet i 1934, der han tar til ordet for en helt ny militær tilnærming med en profesjonell hær med annen militær strategi enn den etablerte strategien, bygget rundt Maginotlinjen i Øst, hvis hovedreferanse var erfaringen fra første verdenskrig.
Boken er imponerende lesning, der han beskriver svakhetene ved den franske militær strategien, og hvilken betydning utvikling av nye våpen har for evnen til å forsvare sitt land. Han peker på mulighetene for raske bevegelser av tropper og ildkraft takket være stridsvognene, og hvordan sammensetningene av divisjoner bør gjøres.
En ny tid burde ha foranlediget en ny militær strategi.
Uten å gå i detalj, trekker jeg frem hans hovedpoeng. Fremveksten av jagerfly og stridsvogner krever en profesjonell hær. Den militære strategi må legges om til å satse på rask bevegelighet og evne til stor konsentrert ildkraft på utsatte steder. Videre peker han på de utsatte stedene der Frankrike kan angripes, blant annet Ardennene og de flate områdene nord for dette mot Belgia. Han beskriver nærmest det som ble den tyske Blitzkrieg 6 år senere når den tyske general Rundstedt satte inn 2/3 av tyske stridsvogner mot Sedan, glipen i Ardennene. På kort tid brøt tyskerne gjennom, og satte først fart mot kysten og isolerte de franske troppene i nord. 6 uker senere måtte Frankrike akseptere nederlaget og signerte en kapitulasjon. For en tragedie for Frankrike!
DET ER HELT UTROLIG AT DE GAULLE ADVARER ALLEREDE I 1934 OM DETTE SVAKE PUNKTET SOM DEN TYSKE HÆR FAKTISK ANVENDTE FOR Å INNVANDERE FRANKRIKE 10.MAI 1940. Han advarer mot risikoen med en hær som bare har vernepliktige, og det er akkurat den hæren, den minst trente divisjonen som møter tyskerne nær Sedan!
Hadde den franske generalstab lyttet til de Gaulle, så hadde kanskje utviklingen i den andre verdenskrig vært en annen, med en mer langvarig krig mellom Tyskland og Frankrike og en langt svakere tysk overmakt i Europa.
Han skrev dette i 1934, altså under et år etter at Hitler grep makten i Tyskland. Tenk at krigen gav han så til de grader rett.
Bør vi vurdere premissene for vår egen sikkerhetspolitikk?
Mitt anliggende er at den militære strategi er kanskje det viktigste for å sikre et lands frihet. Historien viser flere eksempler på at det en trodde var en gjennomtenkt og sikker tilnærming var et luftslott eller et korthus. Et sivilt samfunn må utfordre premissene, militær ekspertise må få uttale seg og det er kanskje like viktige å tenke fremover som å skule til historien.
Jeg utfordrer herved premissene for den norske forsvarsdebatten. At en må styrke eget forsvar betydelig er hevet over tvil. At en er så sikker på at NATO medlemskapet alene skal sikre vår frihet kan derimot diskuteres. USA vingler og velgermassen der blir mindre og mindre interessert i Europa. Det er flere og flere latin-amerikanere, og Asia konflikter vurderes som like viktig. Norge trenger en back up strategi. I mellomkrigstiden stolte den AP dominerte regjeringen med Johan Nygaardsvold blindt, virkelig blindt, på nøytralitetspolitikken. Er den blinde troen på Nato vår tids naive tro på nøytralitetspolitikken?
Jeg foreslår derfor både EU medlemskap, tettere militært engasjement mot EU og nordiske land som et tillegg til NATO, og å etablere permanent utenlandske baser på norsk territorium, aller helst europeiske.
Det kan virke som oljealderen og klimakrisen gjorde at vi som nasjon glemte industrien og at vår første store velstandsutvikling var nettopp basert på denne. Industrien nevnes verken i den sittende regjernings politiske plattform eller i programmet til det største partiet. Industridepartementet ble omdøpt, 100 000 arbeidsplasser er borte siden 1985, og 50 000 er borte siden 2005. Større industrivirksomheter er solgt til utenlandske eiere. Metall- og solpanelproduksjon er lagt ned. Tross en lang periode med gunstige råvarepriser har investeringsnivået i industrien stagnert på et lavt nivå. Det svake investeringsnivået fortsette også inn i 2014. Det har vært sjeldent med nye industriprosjekt med forankring i våre naturgitte fortrinn. Vi har tatt for gitt at velstand kan skapes uten konkurransedyktig industri på fastlandet.
EU derimot vil gjenreise sin industri
EU derimot erkjenner nå klarere industriens betydning for verdiskaping og sysselsetting. Industrien i EU står for bare 15% av BNP i 2013, men hele 80% av eksporten og av privat kapital til forskning. Derfor har EU satt som mål at den skal utgjøre 20% av BNP i 2020. Det er ikke overraskende at EU fokuserer slik på nettopp industrien. Industri er eksport, sysselsetting og verdiskapning, og har vært drivkraften bak veksten i fremvoksende økonomier i Asia og Latin-Amerika. Industri bringer nødvendige eksportinntekter og høyt lønnet direkte og indirekte sysselsetting som igjen danner grunnlaget for sterkere vekst og verdiskaping. Med industriutvikling følger forskning, høyteknologi, ingeniørkompetanse og nye muligheter for et land i en globalisert verden.
Potensial for miljøvennlig ny industriell renessanse i kraftintensiv industri
Norge har naturgitte fortrinn for industriutvikling, og burde derfor også hatt en politikk for industriell konkurransekraft. Norsk industri eksporterte i 2013 for 364 milliarder kroner, og tradisjonell vareeksport representerer hele 56% av eksporten utenom petroleum. Det er sannsynligvis bare eksport av industriprodukter og råvarer som kan erstatte et vesentlig bortfall av petroleumseksport. Så hvilke muligheter har norsk industri nå?
For det første, er det et godt tidspunkt. En relativ svekkelse av aktiviteten i oljerelatert industri vil lette på kostnadspresset i norsk økonomi og frigjøre kvalifisert arbeidskraft, prosjekt- og ingeniørkompetanse til satsing på nye industrielle muligheter. Videre er det ingen mangel på offentlig kapital eller vilje til å videreutvikle nødvendig infrastruktur for nyinvesteringer i havner, jernbane, nett og kraft.
Det er heller ingen ulempe at det forventes vedvarende attraktive kraftpriser og et forventet kraftoverskudd som kan skape muligheter for kraftintensiv industri.
Videre er ny industri teknologitung og forenlig med miljøkrav. Planene om ny magnesiumsproduksjon i Grenland, nytt aluminiumsanlegg på Karmøy og utvidelse av Ilmenittproduksjon i Tyssedal innebærer store utslippsreduksjoner. Moderne industri er derfor både høyteknologisk og miljøvennlig, og en spydspiss for utvikling av et en mer omfattende underleverandørindustri med betydelig verdiskapning.
På terskelen til en ny tid for metall- og gruveindustrien
Vi står også på terskelen til en ny tid innen gruve- og metallindustien med spennende prosjekter og et stort geologisk utforskningspotensial. Mens Sverige i stor grad har kartlagt dette, står Norge i startfasen. NGUs anslo i 2012 verdien av mineraler i bakken i Norge til ca. 1400 mrd. kr fordelt på jern og basemetaller, mens også spesialmetaller. Den nye mineralloven legger bedre til rette for utnyttelse av landets mineralressurser. Flere større gruveprosjekter med betydelig potensiell verdiskaping står er fremmet og kan være grunnlaget for fremvekst av en ny større industri med hovedkontor i Norge. Men prosjektene står og stamper og venter på godkjennelsesprosesser som fortsatt oppleves som urimelige sendrektige og kompliserte.
Norsk politikk må ha som hovedmål en industriell konkurransekraft.
Siste 15 års stagnasjon i norsk industri er en påminnelse om at vi trenger en bredere politisk og samfunnsmessig erkjennelse av industriens betydning. Industriell konkurransekraft i bred forstand må være et hovedmål for norsk politikk. Det fordrer hovedgrep langs tre akser.
1) Før det første kan vi ikke prise oss ut av markedet, og det krever lønnsmoderasjon, høy produktivitet og rimelige skatter og avgifter. Med et høyt kostnadsnivå blir en svært avhengig av å skape høy produktivitet gjennom god ledelse, investeringer i utstyr og nye teknologiske løsninger.
2) Den samlede politiske risiko ved industriprosjekt fremstår fortsatt som vesentlig. En forbedring vil innebære mer forutsigbare og enklere rammevilkår for industriutvikling, konkurransedyktige skatteregimer, og bedre og raskere byråkratiske prosesser. Både nettutvikling, miljøtillatelser og andre krav forsinker betydelig prosessene frem til investeringsbeslutning.
3) Vi må skape fundament for et norsk industri-”cluster”. Uten å avvise godt utenlandsk eierskap må vi strukturere og lede kompetanse inn i verdiskapende virksomheter med hovedkontor i Norge, fortrinnsvis gjennom større selskaper. Vi besitter i dag betydelig kompetanse innen metallurgisk, kjemisk industri, prosjektstyring, energi, engineering, global logistikk. Bare større virksomheter kan ivareta langsiktig satsing og utløse organisatoriske synergier, krystallisere kommersiell og teknisk ledelse og strategisk kompetanse.
Med en produksjonsverdi på 780 mrd. kr og en antatt verdiskaping på 200 mrd. kr er norsk industris betydning for viktig til å glemmes. Potensialet for å skape en industriell renessanse basert på våre naturgitte fortrinn og ny avansert teknologi bør utnyttes nå. Det krever at industriell konkurransekraft og bærekraftige teknologi gjøres til et hovedmål for norsk politikk.
EN SYKKEL POLYGAMISTS BEKJENNELSER 
Bak fasaden 