EU ser på et klarere og utbedret sanksjonsregime generelt som et verktøy for å forsvare europeiske verdier og det liberale demokrati. Dette er svært lovende, og de utprøver dette mot Nord-Korea, som fortsetter å utvikle atomvåpen uansett fra Trump tror han fikk til. Her i Norge er det ingen som snakker om dette. Men vi må forstå og forsvare utfra våre egne interesser at sanksjoner er både nyttige og nødvendige.
Denne artikkelen er svært god og går i detalj på hvordan og hvilke sanksjoner EU nå vurderer for Nord-Korea.
https://www.38north.org/2020/09/rpachecopardo091020/?utm_source=Stimson%20Center&utm_campaign=b5780bafe8-38%20North%20Digest_20%201202&utm_medium=email&utm_term=0_15c3e20f70-b5780bafe8-396071625&fbclid=IwAR0FuizLbDO2XkGptTHFKSCXA9tdr3LU7AoC8FNORVf06S5WfVJ4HSFZHdA Når sanksjoner er systematiske, godt etterlevet og samtidig målrettede mot det en ønsker å hindre, enten mot eliten personlig, våpenproduksjon eller tilgang til finansiering, så virker de. Ikke slik å forstå at de fører direkte til regimeskifte slik vi ønsker i mange sammenhenger, men det er Vestens mest effektive virkemiddel for å presse frem innrømmelser (som oftest i kombinasjon med andre tiltak). Slik ble Iran presset til forhandlinger og fryse sine forsøk på å bygge egne atomvåpen. Iran kom ikke til forhandlinger fordi lederne brått våknet en morgen og mente at det ville vært kult å begrense egen frihet til å bygge atomvåpen. Nei, de ble presset til det, både av Vestlige land og av folket som krever økonomisk utvikling. De som er mot sanksjoner som virkemiddel peker på at de ikke fører til endring av regime, at det rammer befolkningene og at det rammer egne interesser.
Til det første, så er det sant at sanksjoner har ikke ført til at kommunismen har kollapset på Cuba eller i Nord-Korea. Men disse landene er fattige, og er svekket militært av den grunn. De er en mindre trussel. Til det andre, så kan sanksjoner skreddersys for formålet, slik de vestlige sanksjonene har blitt i senere tid mot dem som er avskyelige støttespillere til diktaturene. Det er også riktig at svekkes et lands økonomi øker presset fra befolkningen for å få til forandring. Det blir enten større sannsynlighet for regimeskifte eller færre ressurser for å bygge truende militærmakt.
At sanksjoner rammer egne interesser er en begrenset kostnad i forhold til de langsiktige fordelene av å presse diktaturer. At et sanksjonsregime er høyaktuelt er opplagt med økende uhemmet cyberaktivitet mot vestlige selskaper og institusjoner. Dette har blitt en valutainntekt for Nord-Korea blant annet.
Som oftest er diktaturenes hjemmemarked av begrenset interesse. Unntaket er Kina, og det er derfor det er en utfordring med sanksjoner mot Kina. Men her er det viktig å tenke langsiktig og ofre de kortsiktige interessene for å skape insentiv for Kina til å “oppføre seg”, og på sikt kreve forandringer. Kommunistpartiets autoritet er knyttet til det kapasitet til å få folket ut av fattigdom. Partiet er svært hårsåre på dette og brede sanksjoner mot Kina med klar tale vil ha oppdragende effekt.
Til slutt, vil jeg hevde at dem som elsker friheten, men ikke tror på sanksjoner som utenrikspolitisk virkemiddel, kan gjerne fremme hva de tror på som et alternativ. Som oftest har de ingen forslag utover håp. Hvis de tror på diplomati og militær avskrekking så er jeg enig som virkemiddel sammen med sanksjoner, men å bare håpe uten å presse er litt for passivt og naivt. Det eneste diktatorer forstår er makt. Det er deres levebrød. Det må bli slutt på at noen sees på raringer når de hevder behovet for utvidede sanksjoner. Nå tas kampen for menneskerettigheter alvorlig i EU, og vil fremstå som en geopolitisk aktør. Skal vi sitte på siden og se på det eller er vi med?
I mars 2020 var jeg i Tjernobyl og Prypjat, en avstengt by 10 km fra reaktoren. Det var et mektig inntrykk, omtrent like sterkt som å dra til Auschwitz. Det var kaldt, det var goldt, det var forlatt, det var dødsfarlig gammastråler over alt og det var et museum for kommunismen kollaps. Sånn sett er disse stedene et vitnesbyrd om menneskenes idioti og kommunismens vesen. Jeg tatt bilder som ligger på min Facebook side (se lenke) og har kalt albumet: ” Jeg spytter på kommunismens utstillingsvindu” fordi Tjernobyl ulykken ikke bare var det endelige bevis på kommunismens galskap, men også et vitnesbyrd om nødvendigheten av ytringsfrihet og demokrati der politikere stilles til ansvar. Før en kan hylle demokratiet må en spytte på kommunismen. Jeg gjorde det etterhvert som guidens forklaringer om hendelse demonstrerte det sovjetiske systemets verste sider. Tjernobyl og Prypjat ble skapt for å være utstillingsvindu for kommunismen. Tjernobyl skulle ha de største reaktorene i Europa og Prypjat skulle bygges som en idealby, med korte avstander, høyere lønninger og alt det menneskene skulle ønske seg, trodde Sovjetunionens Politbyrå. Det var barnehager, det sykehus, det var underholding (en barnepark), det var helt nye leiligheter og bygg, og byen ble bygget nesten i en park med korte avstander. Når katastrofen inntraff bodde det ca. 50 000 mennesker i Prypjat , ca 10 km fra selve reaktorene. Mange mener at ulykken var begeret som fikk Gorbatsjov til å forstå at reformer måtte til, som sådde de første såkorn for kommunismens endelige fall.
Det var ikke måte på hvilke drømmer Sovjetledelsen hadde. Tjernobyl reaktorerene av typen RBMK hadde to formål. Først skulle de bidra til produksjon av plutonium for militære formål. Etterhvert skulle de også skaffe Sovjetunionen kraft, masse kraft, selv om design hadde et militært formål. Hver reaktor var på mer enn 1000 MW, den gang de største i Europa, og det skulle bygges 4 stk. Designet var basert primært for eksperimenter og produksjon av plutonium. Og det var dette designet som ikke hadde et radioaktivt beskyttende lokk som beskyttelse når katastrofen inntraff.
Mange har sett HBO serien og guiden bekrefter at mye av det er riktig. En ting er katastrofen, en annen ting er hvordan Sovjetstaten ikke klarte å håndtere denne! Sovjetunionen var helt uforberedt på en slik hendelse, både mentalt, organisatorisk og kulturelt. En slik katastrofe kunne jo ikke skje i arbeidernes paradis med et ufeilbarlig kommunistparti. Hør på disse faktaen om håndteringen av katastrofen. Gorbatsjov fikk vite om hendelsen først kl. 05 om morgenen neste dag, og den ble presentert som et uhell og brann! Ingen fattet egentlig den første tiden hvor utrolig sterk strålingen var! Men alle visste det var en reaktor uten beskyttelseslokk! Så selv min sønn ville gjettet risikoen og målt i en slik situasjon!
Ingen målte eller hadde lett tilgjengelig utstyr for å måle hvor sterk strålingen var! (Er det mulig?) Hvis brannen i reaktoren hadde fortsatt vil den brenne seg ned til kjølevannet og skape en en større eksplosjon som ville spredt høye doser med radioaktivt avfall over store deler av Nord-Europa. Selv når det ble klart for Sovjetledelsen om hvor alvorlig situasjonen var, så fortsatte myndighetene å bagatellisere hendelsen. Innbyggerne i Prypjat ble bedt om å evakuere først etter to dager! Ingen fikk vite om hendelsen før dette. KGB kuttet alle kommunikasjonskanalene! (Bravo!). Når de først ble bedt om å evakuere ble det presentert som midlertidig og med en “for sikkerhet skyld” forklaring. Da var strålingen så intens at de fleste ville ha dødd hvis de hadde vært der noen dager til. Forespørsel om evakuering av Prypjat ble ikke besvart av Politbyrået før det gikk et døgn! Ukrainiske myndigheter, ble selvfølgelig kortsluttet selv om det var en såkalt egen republikk.
Arbeidere og soldater ble sendt på oppdrag de første dagene uten at de ble egentlig fortalt hvor farlig det var. 70% av disse døde. Den tradisjonelle 1. mai feiringen ble gjennomført i Kyiv og i byene i nærheten som om ingenting hadde skjedd! Guiden har en venninne som har fått varige skader på grunn av ulykken da hun deltok i 1. mai feiringen. Førstesekretæren i Ukrainia tok selvmord etterpå. Sovjetledelsen klarte knapt å forstå alvoret i situasjonen fordi kanskje ingen turte å rapportere eller at de selv ikke ville, og hold hendelsen under lokk inntil Sverige registrerte store mengder radioaktiv stråling flere uker etter hendelsen. Først da innrømmet Sovjetledelsen situasjonen. Og mye mer! Det er veldig naturlig å forstå at denne hendelsen kan ha gjort Gorbatsjov mer bestemt på behov for åpenhet, det kjente GLASNOST! Det er i sakens forløp vanskelig å forstå hva som kan forklare alle løgnene, mangel på handlekraft og mangel på forståelse av alvoret. Sovjet har ikke nedsatt en “22-juli” kommisjon såvidt jeg vet. Det burde landet har gjort. Men at hendelsen var en systemsvikt er hevet over tvil. Det forstod vel Gorbatsjov. Når jeg går gjennom Prypjat her i dag og ser på selve anlegget som har fått en Sarkofag med fransk teknologi, delvis finansiert av Norge og EU, til en kostnad på EUR 2 milliarder (like dyr som NorthConnect) så tenker jeg hele området er et vitnesbyrd om kommunismen. Den er forlatt, den var forkastelig.
Selv om Prypjat det skulle være en mønsterlandsby med de beste arkitekter så har flere bygninger kollapset av seg selv. Alt er forlatt. Døden, løgnen svever i luften. Naturen er ødelagt.
Tjernobyl er død. Det er avstengt et område på 30 km rundt reaktorene, og et indre område med store begrensninger på 10 km. Gjenstander ligger overalt. De er radioaktive, så ingen vil ta dem eller rydde dem bort. En del metall er stjålet dog. Hvor lenge det vil ta før området kan anvendes er vanskelig å fatte. Det blir ikke snarlig i hvertfall. Bildene får tale for seg; det er den forlatte skolen, barnehagen, skuret med Sovjetpropaganda, mange tomme leiligheter der mye er stjålet, bygg som har kollapset. Dere ser fornøyelsesparken, det eneste hotel i byen som ble stedet for de som var utro (leilighetene hadde så tynne vegger at det var umulig å treffes der, visstnok). Det var ingen steder å dra. 20% av befolkningen arbeidet på anleggene, og resten var i service eller hjemmeværende.
Status er ikke oppgjort ennå, men noen hundre døde ganske raskt, men det anslås at 5 million mennesker ble rammet av ulykken, 1.8m er offisielt erklært ofre. Enda flere er rammet og vil få varige men. Enorme områder er ubrukelige og nye smerter og skader oppdages den dag i dag for mange som var i området og som feiret 1. mai i Kyiv, som om ingenting hadde hendt på myndighetenes oppfordring. Se detaljer i denne artikkelen.
Inne i skogen fant vi også en hemmelig lyttestasjon som skulle avdekke innkommende missiler. Sovjetledelesen var manisk redde for vestlige våpen (det var en kald krig de selv hadde initierte), men var helt udugelige i sine beslutninger for hvordan treffe mottiltak. Anlegget kostet 1,7 mrd rubler den gangen, og kom egentlig aldri i bruk. Det ble testet, men skapte så store interferens med vanlige TV signaler i landet. Og så kom satellitt-teknologi. Totalt mislykket det også!
Den kommunistiske drøm ble et mareritt og området er et stort vitnesbyrd om dette. Kommunismen er død eller er det fortsatt noen som tror på maktkonsentrasjon og tullete drømmer ? Ja, det er fortsatt mange som tror på det kommunistiske paradis, og at lik i grøftekanten på vei dit er ikke så farlig.
Så ja, det er grunnlag for å si Fuck Lenin! Fuck Stalin. Fuck Bresjnev og alle autoritære regimer som bruker alle virkemidler for å behandle makt. Da kan en vel også si Fuck Putin. Det rimer også.
BÆGJÆR, EKTESKAP, KONER OG IDRETT! EN SYKKEL POLYGAMISTS BEKJENNELSER
Elsker sykling og alle syklene mine. Har 4 stk. Føler meg som en polygamist eller muslim som kan ha fire koner og som elsker dem alle slik en skal.
Jeg eier en knallgul Cannondale Scalpel 500 som brukes i terrenget, har skivebremser, fjæring bak og fremme og er en veldig manøvrerbar og lojal sykkel for grus og skog og sti og vei. Ser at den som vant VM for terrengsykling i 2019 kjørte på en Cannondale Scalpel. Jeg føler meg lykkelig på denne sykkelen, med full kontroll i terrenget.
Men jeg har en liten forkjærlighet for landevei, fordi en kommer noe raskere frem og opplever mere på veien. Derfor er jeg også svært glad i min røde og svarte Specialized Roubaix. Den er av karbon, superlett og absorberer vibrasjoner. Har gått som en sveitsisk klokke uten et eneste problem i 8 år nå. Den er favoritt på de lange turene. Myk, lett, rask og handy. Som å vandre på stranden.
Så har jeg min første Cannondale, Silver Warrior, (døpt “Sølvreven”) av aluminium, lett og stiv og trofast, hybrid. Den har en demper som kan tas av og på, store gafler og kan legges på med røffere dekk slik at den kan sykles overalt. Den har gått i 20 år og først i fjor måtte jeg bytte krank. Da ombygget jeg den også fra bukkestyre til vanlig styre, slik at den nå er min sykle overalt sykkel, også i by og tettbygd strøk.
I 2019 ble jeg forelsket i en ny racersykkel, Cannondale CAAD 12, (døpt “Deep Purple”) den sterkeste og letteste aluminiumsykkel som finnes til en overkommelig pris. Den er lilla og er lett, stiv, rask og helt herlig å sykle. Den triller som om det ikke er noe motstand og har et presist og fantastisk gir som aldri glipper. På grunn av nyhetens glede, så har jeg vært mest ute med den i år. Den utfyller den andre landeveissykkelen fordi den passer best på mellomlange turer.
Men nå er jeg drømmende om enda en sykkel. Jeg har så langt nektet å vurdere elsykler, men jeg merker en stigende irritasjon når jeg sykler så luften tømmes i lungene og hjertet banker i halsen, så kommer det en dame med skjørt og sykler fordi uten anstrengelse (bare i oppoverbakkene da!.) Kjøper jeg den må jeg finne meg en ny religion, fordi 5 koner aksepteres ikke.
Med mitt konkurranseinstinkt så merker jeg det svir at kvinner i skjørt suser fordi, og selv om jeg prøver å rasjonalisere det bort, så er det akkurat som en som stikker deg med noe skarpt hele tiden. Fanen heller, kanskje jeg må også erverve en elsykkel. De gir en utrolig frihet og du rekker langt uten å svette som en gris. Jeg har vært redd for at det ikke er treningseffekt, men ekspertene mener at du kan trene like hard, du rekker bare 4x så langt! Så, la det være klart, elsykler er ikke som motorsykler, for det er jeg for gammel for. 40 årskrisen er passert, selv om jeg er nærmere 40 enn 30 år.
Men har sjekket sykler litt her og der, og nå er jeg forelsket og drømmer om enda en kone. Specialised Levo S-Works Carbon 29 NB Electric MTB Specialised 2021 Red Tint! Bare EUR 11 000 for 2020 modellen, men den er umulig å få tak i. 2021 modellen koster EUR 13500! It does not work! Den skal hete “Røde Karbon”.
Hvilken religion jeg skal velge da er jeg usikker på, men denne rypa her har jeg lyst på. Det er friheten selv, 4-6t støtte med 4x ditt eget tråkk. En kan omtrent fly hvor en vil. Slik kan en rasjonalisere seg til et luksuskjøp. Klær skaper folk. Hjelp!
The famous Blue Raincoat – et mesterverk med genial harmoni mellom melodi og tekst – Av Leonard Cohen
Når Bob Dylan fikk Nobelprisen i litteratur tenkte jeg umiddelbart på at Leonard Cohen burde fått den. Leonard Cohen var egentlig poet, og ble dyttet inn i musikkens verden. I hans sanger har han tatt med seg kraften fra en dyp og mangfoldig poesi, delvis basert på egen lesing av andre store poeter, delvis iblandet elementer fra hans intense liv, i grenseland mellom religion og livsnytelse.
Jeg har elsket mange forskjellige sanger og melodier, men få har gitt meg den intense følelsen av stor musikk iblandet genial tekst som Cohens beste sanger. Cohen er i samme klasse som belgiske Jacques Brel. De kombinerer melodi og dyp, innsiktsfull tekst, og sanger som er sammenskrudd med en hemmelig rød tråd som du oppdager etterhvert.
Et av Cohens mesterverk er «The famous Blue Raincoat», og jeg ønsker her gi en kort analyse for å fremheve hva som er genialt og sterkt. Teksten er gjengitt i sin helhet på slutten og jeg velger å sitere med å beholde engelsken. Les analysen min og lytt så til en av de vakre versjonene som finnes. Kanskje Auroras versjon er en av de beste.
Denne sangen er en hyllest til kjærligheten og storsinnet, mens sjalusien, hevngjerrigheten og bitterheten holdes igjen, men ulmer under overflaten. Det er denne spenningen som kommer frem i hver eneste setning, med gradvis crescendo når stikkene fra følelsene slenges ut, som gjør denne sangen til et mesterverk.
Sangen er et drama med sjalusi, kjærlighet, utroskap, omsorg og vennskap mellom to menn og en kvinne, formet som et brev fra Leonard Cohen til det en antar er en svært nær venn eller hans bror. At disse har et nært forhold fremkommer umiddelbart. Cohen skriver til ham kl. 4 om morgenen og referer detaljer og uttrykker omsorg som bare de mest intime deler. Men de har hatt avstand en stund nå, og brevet kan fremstå som et forsøk på å gjenoppta nærhet. Men slik er det ikke.
Brevet er et oppgjør. Vennen har berøvet hans kjærlighet Jane. Hun har innrømmet at de møttes og detaljene om et hårstrå (a lock of your hair) fra ham blir et symbol på det intime og utroskapen. Det er åpenbart ikke noe forsøk på skjule denne. Jane forteller villig vekk at har elsket. (Jane came by with a lock of your hair, she said that you gave it to her her that night…). Symbolene er klare og entydige, om enn ikke direkte.
Leonard prøver å navigere mellom bitterhet over dette og omsorgen for sin nære venn som ser eldre ut nå. Den blå frakken som er revet i skulderen er symbolet på slitasjen, tristessen og kanskje depresjonene. Han vet at vennen søkte kvinner og kjærligheten, men at han kom tomhendt tilbake. (went to the station to meet every train, but then came home without Lili Marlene), inntil han søkte mot hans kone og gav henne et flak av hans liv. Deretter var hun ikke hans kone lenger. Hendelsen gjorde henne til en fri kvinne, hun var ikke Cohens lenger i virkeligheten. (And you treated my woman to a flake of your life. And when she came back she was nobody’s wife).
Cohens bitterhet formelig velter over og akkurat når en forventer den blir til en hevngjerrig klagesang så sendes en hilsen i stedet. Han forestiller seg vennen med en seiersrose i munn og som en jødisk tyv for likeså hilse fra Jane som har våknet. Men de sterke ord velter frem likevel ( and what can I tell you my brother, my killer).
Denne spennende og urovekkende vekslingen mellom bebreidelse og omsorg er fascinerende, også i neste vers. Hva kan jeg si, sier Cohen, du drepte min lyst til å leve, men du er min bror, min nære venn, og jeg savner deg, jeg tilgir deg. Men det er ingen grenser for omtanke, Cohen er til og med glad for at hans bror stod i hans vei, uten at dette presiseres her, men senere i sangen. (I’m glad that you stood in my way)!
Hvordan han kan tilgi må enten være en uendelig raushet eller knyttet til noe annet. Spenningen i teksten holdes vedlike gjennom hele sangen. Det er genialt som romantisk drama og thriller.
På nytt bryter det tøylede naget frem, hvis du kommer og hilser på Jane eller … meg (nesten som han ikke tør nevne seg selv), så vit at fienden sover og at hans kvinne er fri. Selv om Jane er fortsatt med Cohen, så er hun fri. Den fysiske nærheten spiller liten rolle, når han ikke har hennes betingelsesløse kjærlighet. Hun er tapt for ham for alltid, og det er vennens skyld.
Ja, Cohen og ham er fiender nå. (Your enemy is sleeping). Hevnen ville vært naturlig og forståelig, men Cohens kjærlighet til Jane overvinner fiendskapet. Han ser at sin venn lykkes å få bekymringene bort i Janes øyne, noe ham selv hadde gitt opp. (Yes, and thanks for the trouble you took from her eyes. I though it was there for good so I never tried). Også utrolig sterk kost å innrømme noe slikt, og at Janes lykke blir viktigere for ham enn hans egen.
Altså kan ikke misunnelsen og hatet få fritt løp, det var kanskje en dypere mening at han venn tok hans kvinne den natten han gav henne en flik av sitt liv.
Sangen er en hyllest til kjærligheten generelt ikledd et trekantdrama der intense følelser holdes i sjakk i en dynamisk veksling mellom hevngjerrighet og omsorg, nærhet og avstand, nåtid og fortid, erkjennelse og bitterhet. Det umoralske ved utroskapen som symboliseres med hårstrået balanseres med en slags moralsk rettferdighet fordi aktørene hadde virkelig noe å gi hverandre.
Men til syvende og sist var ikke kjærligheten nok. Jane er med Cohen, men som fri kvinne, slik er livets skjebne. Cohens venn har det ikke bra lenger, han er alene i et hus og ser eldre ut enn før. Han har kanskje også gitt sin kjærlighet for evig til Jane, men sitter igjen alene. Det er ikke tid for hevn. Fienden må legge våpen til side og hilse av kjærlighet.
Teksten er et drama med følelser som velter opp hele tiden. Alle kommer uheldig ut av dette, men slik er livets skjebne. Alt dette forsterkes så til de grader med den lengtende musikken som har sine crescendo når smerten eller truslene fremsettes. Ikke rart det er så mange coverlåter av denne. Det er ikke en sang, det er musikalsk poesi.
Når Jane våkner er det kanskje ikke musikk lenger i Clinton street og det er kaldt i New York. Men både tekst og musikk i “the Famous Blue Raincoat” lever videre som et mesterverk. Jeg ønsker meg en blå regnfrakk, den skal ikke være revet på skulderen.
Min neste analyse blir et annet mesterverk av Cohen – Alexandra leaving
/The famous Blue Raincoat – lyrics/
It’s four in the morning, the end of December I’m writing you now just to see if you’re better New York is cold, but I like where I’m living There’s music on Clinton Street all through the evening
I hear that you’re building your little house deep in the desert You’re living for nothing now. I hope you’re keeping some kind of record
Yes, and Jane came by with a lock of your hair She said that you gave it to her That night that you planned to go clear Did you ever go clear?
The last time we saw you you looked so much older Your famous blue raincoat was torn at the shoulder You’d been to the station to meet every train But then you came home without Lili Marlene.
And you treated my woman to a flake of your life And when she came back she was nobody’s wife
I see you there with the rose in your teeth One more thin gypsy thief Well I see Jane’s awake She sends her regards
And what can I tell you my brother, my killer? What can I possibly say? I guess that I miss you. I guess I forgive you I’m glad that you stood in my way
If you ever come by here for Jane or for me Your enemy is sleeping And his woman is free
Yes, and thanks for the trouble you took from her eyes I thought it was there for good so I never tried
And Jane came by with a lock of your hair She said that you gave it to her That night that you planned to go clear
Deler denne glitrende lille novellen fra en kompis av min sønn, som beretter en grufull opplevelse som Arsenal supporter. Den inspirer meg til å legge til min reise som fotballsupporter. Av alle viktige ting om liv og død er fotball som kjent det viktigste.
Det er min sønn som heier på Chelsea her i novellen som gir slik skadefryd overfor Oscar som Arsenal supporter. Jeg tenker på mine venner for 40 år siden. Geir og Trond som giftet seg med Arsenal. Roald foretrakk Leeds, Terje ble sjarmert av Manchester United som hadde appell i arbeiderklassen. De er fortsatt lykkelig gift, tror jeg.
Jeg ble derimot sjekket opp av Chelsea, mest fordi Chelsea hadde en fin kjole (bag og drakt) og den var i alle butikkene det året de vant Europacupen, det var i 1970. Det var det min mor fant i butikkene.
Mens Geir og Trond fortsatt elsker sitt Arsenal etter det lange lykkelige ekteskapet, ble Chelsea og jeg skilt etterhvert. Roald slet litt med Leeds, og det var ikke enkelt å finne ut hvilken divisjon de hadde landet i. Men nå er han forelsket igjen når de er i Premier League. Jeg husker ikke nøyaktig når min kjærlighet for Chelsea fordunstet. Det var lenge før Abramovitsj og Mourinho kom inn. Men om Chelsea var sexy og attraktiv i 1970, så tok det hersens mange år før de vant noe igjen, og jeg fant andre lidenskaper; politikk, fekting, litteratur, filosofi. Men jeg bevarte interessen for fotball.
Men i stedet for å holde meg til et lag valgte jeg å være rettferdighetens apostel. Jeg ville holde med det laget som burde vunnet, og slik ble det, i alle kamper, på alle stadioner, i alle sammenhenger, unntatt når Brann spilte.
Jeg bevarte den ungdomsforelskelsen i Brann vi alle er født med vi fra Bergen, men det ble også en avstandsforelskelse, nesten en platonisk sak. Brann vant jo aldri noe, og på alle kanter oste det amatørskap over hele organisasjonen. Men det var mitt lag, fra min by. Vi hadde felles blodsbånd, så jeg kunne tilgi Brann, og jeg gjør det den dag i dag.
Men dette prinsippet førte meg til å bli sjarmert av Barcelona, spesielt med Johan Cruiyff tiden. Dette var før alle drittungene begynte å gå med Barca-drakt. Når jeg oppdaget dette, mistet jeg all kjærlighet til katalanerne. Fordelen med dette rettferdighetsprinsippet er at jeg, i motsetning til Oscar i novellen, fikk med meg mange fine følelsesmessig lengre reiser med de beste lagene i perioder. Det var en Inter-tid, en Ajax-tid, en Bayern München tid, en Saint-Etienne tid. (et år). På landslag var Argentina, Brasil, Italia og Frankrike mine kjærester en stund, aldri England, Spania eller Tyskland. Jeg tror det som fascinerer meg i fotball er den tekniske perfeksjon, dribling, det smarte taktiske opplegg og kontringsfotball.
De største opplevelsene er skuffelsen av at Bayern slo St.Etienne på 70-tallet i finalen i Serievinnercupen. Aldri har jeg følt essensen sterkere i begrepet «urettferdighet». At Brann vant serien i 2007 var også en intens opplevelse, særlig fordi det var en «once-in-a-lifetime» (sorry, det er nok riktig) hendelse. En stund var også Stabæk unike , med fantastisk fotball. Det laget med Alanzinho, Somen Choi, Vegar Pal-Gunnarson og svensken Daniel Nannskog, var utrolig for å være et norsk lag. Så synd det ble kortvarig.
Men jeg har aldri funnet intensiteten med engelske lag. Mange intelligente, rasjonelle og smarte menn i vårt land har også denne irrasjonelle betingelsesløse lidenskap for lag langt borte, over Nordsjøen. De skriver mer om disse lagene på Facebook enn om andre ting. Det er dog to unntak fra det siste, det er Eirik Løkke (Civita), og Dag Egil Strømme (Bærum Høyre). De skriver om andre ting. Begge er ihuga Liverpool fan og jeg tipper de synger i dusjen, «You never walk alone», men tror de dusjer alene i hvert fall. Som Brann supporter Dodo sier i BT, hvorfor holde med engelske lag, de er ikke våre lag. Likevel har disse langtbortlagene tusenvis av supportere her i landet. De betaler medlemskap og opptrer som en sekt, men deres gud er ikke mektig eller barmhjertig.
Som nå moden og nøktern borger her i landet så lurer jeg fortsatt på hva som skaper denne helt irrasjonelle og betingelsesløse lidenskapen for klubber langt borte.
Sant nok, så hadde vi Tippekampen den gang NRK kalte seg bare «Fjernsynet», og de sendte lite teknisk engelsk fotball, med høye baller inn i midten. Det var den gangen Joe Jordan var en stor stjerne. Ja, nå har Premier League mest penger og klarer å hente inn mange gode spillere. Men hvordan kan en likevel holde med lag som Leeds, Burnley, Derby eller Huddersfield (som Ingebrigt Sten Jensen holdt med). Hyggelig med nordmenn i Premier League, med Solkjær i United og King i Bournemouth, men det er ikke nok for å frembringe lidenskap. Lidenskapen må komme fra noe genuint, noe virkelig, fra et vulkan som våkner, fra et behov som intenst tilfredstilles, fra egen identitet, fra egne søleputter der en lærte faget i regnværet på dårlig grusbaner i Bergen.
EN SYKKEL POLYGAMISTS BEKJENNELSER 
Bak fasaden 