I 2020 starter jeg opp igjen min bloggvirksomhet.

MILITÆR STRATEGI, FRIHET OG FORDOMMER – AD CHARLES DE GAULLE ÅRET 2020. 

Frankrikes motstandshelt fra andre verdenskrig og senere president og far til Frankrikes nåværende grunnlov (Den femte Republikk) skal hedres i 2020. I Frankrike er dette nyåret definert som et «Charles De Gaulle» år. Det er 130 år siden han ble født, 50 år siden han døde og 80 år siden hans kjente appell fra 18. juni 1940 til den franske nasjon om å kjempe videre mot nazismen.

De Gaulles forutseenhet – en lærdom om tregheten i militære strategier

Mitt anliggende her er et innlegg i forsvarsdebatten i vårt eget land, og å vise at et land må hele tiden utfordre seg selv om premisser for sin sikkerhet. Frankrike gjorde ikke det mellom verdenskrigene, og ble hardt straffet! Men den politiske og militære ledelsen ble advart, av den unge, den gang, oberstløytnant, Charles de Gaulle!

For utlendinger er det vanskelig å forstå hvor sterkt Charles De Gaulle står i fransk historie og samfunnsliv. Ikke bare hedres han for sin fremsynthet og kampvilje, men hans politikk har overlevd hans person i det som kalles «gaullismen», lenge inkarnert av det republikanske parti RPR, under ledelse av Jacques Chirac. Min egen mor har også hatt sin tilslutning til hans politiske filosofi, som jeg vil kalle, en moderat nasjonal liberal-konservatisme, for enkelts skyld her.

Men det er ikke eneste grunnen til dette innlegget. Ved en tilfeldighet kom jeg over denne boken fra Charles de Gaulle i min fars hylle. Den heter «Vers l’armé de metier» (For en profesjonell hær), skrevet i 1934, der han tar til ordet for en helt ny militær tilnærming med en profesjonell hær med annen militær strategi enn den etablerte strategien, bygget rundt Maginotlinjen i Øst, hvis hovedreferanse var erfaringen fra første verdenskrig.

Boken er imponerende lesning, der han beskriver svakhetene ved den franske militær strategien, og hvilken betydning utvikling av nye våpen har for evnen til å forsvare sitt land. Han peker på mulighetene for raske bevegelser av tropper og ildkraft takket være stridsvognene, og hvordan sammensetningene av divisjoner bør gjøres.

En ny tid burde ha foranlediget en ny militær strategi.

Uten å gå i detalj, trekker jeg frem hans hovedpoeng. Fremveksten av jagerfly og stridsvogner krever en profesjonell hær. Den militære strategi må legges om til å satse på rask bevegelighet og evne til stor konsentrert ildkraft på utsatte steder. Videre peker han på de utsatte stedene der Frankrike kan angripes, blant annet Ardennene og de flate områdene nord for dette mot Belgia. Han beskriver nærmest det som ble den tyske Blitzkrieg 6 år senere når den tyske general Rundstedt satte inn 2/3 av tyske stridsvogner mot Sedan, glipen i Ardennene. På kort tid brøt tyskerne gjennom, og satte først fart mot kysten og isolerte de franske troppene i nord. 6 uker senere måtte Frankrike akseptere nederlaget og signerte en kapitulasjon. For en tragedie for Frankrike!

DET ER HELT UTROLIG AT DE GAULLE ADVARER ALLEREDE I 1934 OM DETTE SVAKE PUNKTET SOM DEN TYSKE HÆR FAKTISK ANVENDTE FOR Å INNVANDERE FRANKRIKE 10.MAI 1940. Han advarer mot risikoen med en hær som bare har vernepliktige, og det er akkurat den hæren, den minst trente divisjonen som møter tyskerne nær Sedan!

Hadde den franske generalstab lyttet til de Gaulle, så hadde kanskje utviklingen i den andre verdenskrig vært en annen, med en mer langvarig krig mellom Tyskland og Frankrike og en langt svakere tysk overmakt i Europa.

Han skrev dette i 1934, altså under et år etter at Hitler grep makten i Tyskland. Tenk at krigen gav han så til de grader rett.

Bør vi vurdere premissene for vår egen sikkerhetspolitikk?

Mitt anliggende er at den militære strategi er kanskje det viktigste for å sikre et lands frihet. Historien viser flere eksempler på at det en trodde var en gjennomtenkt og sikker tilnærming var et luftslott eller et korthus. Et sivilt samfunn må utfordre premissene, militær ekspertise må få uttale seg og det er kanskje like viktige å tenke fremover som å skule til historien.

Jeg utfordrer herved premissene for den norske forsvarsdebatten. At en må styrke eget forsvar betydelig er hevet over tvil. At en er så sikker på at NATO medlemskapet alene skal sikre vår frihet kan derimot diskuteres. USA vingler og velgermassen der blir mindre og mindre interessert i Europa. Det er flere og flere latin-amerikanere, og Asia konflikter vurderes som like viktig. Norge trenger en back up strategi. I mellomkrigstiden stolte den AP dominerte regjeringen med Johan Nygaardsvold blindt, virkelig blindt, på nøytralitetspolitikken. Er den blinde troen på Nato vår tids naive tro på nøytralitetspolitikken?

Jeg foreslår derfor både EU medlemskap, tettere militært engasjement mot EU og nordiske land som et tillegg til NATO, og å etablere permanent utenlandske baser på norsk territorium, aller helst europeiske.

#sikkerhetspolitikk, #militærstrategi, #natomedlemskap, #degaulle, #forsvarspolitikk, #EUmeldemskap, #basepolitikk