Vi som nasjon glemte industrien

Det kan virke som oljealderen og klimakrisen gjorde at vi som nasjon glemte industrien og at vår første store velstandsutvikling var nettopp basert på denne. Industrien nevnes verken i den sittende regjernings politiske plattform eller i programmet til det største partiet. Industridepartementet ble omdøpt, 100 000 arbeidsplasser er borte siden 1985, og 50 000 er borte siden 2005. Større industrivirksomheter er solgt til utenlandske eiere. Metall- og solpanelproduksjon er lagt ned. Tross en lang periode med gunstige råvarepriser har investeringsnivået i industrien stagnert på et lavt nivå. Det svake investeringsnivået fortsette også inn i 2014. Det har vært sjeldent med nye industriprosjekt med forankring i våre naturgitte fortrinn. Vi har tatt for gitt at velstand kan skapes uten konkurransedyktig industri på fastlandet.

EU derimot vil gjenreise sin industri

EU derimot erkjenner nå klarere industriens betydning for verdiskaping og sysselsetting. Industrien i EU står for bare 15% av BNP i 2013, men hele 80% av eksporten og av privat kapital til forskning. Derfor har EU satt som mål at den skal utgjøre 20% av BNP i 2020. Det er ikke overraskende at EU fokuserer slik på nettopp industrien. Industri er eksport, sysselsetting og verdiskapning, og har vært drivkraften bak veksten i fremvoksende økonomier i Asia og Latin-Amerika. Industri bringer nødvendige eksportinntekter og høyt lønnet direkte og indirekte sysselsetting som igjen danner grunnlaget for sterkere vekst og verdiskaping. Med industriutvikling følger forskning, høyteknologi, ingeniørkompetanse og nye muligheter for et land i en globalisert verden.

Potensial for miljøvennlig ny industriell renessanse i kraftintensiv industri

Norge har naturgitte fortrinn for industriutvikling, og burde derfor også hatt en politikk for industriell konkurransekraft. Norsk industri eksporterte i 2013 for 364 milliarder kroner, og tradisjonell vareeksport representerer hele 56% av eksporten utenom petroleum. Det er sannsynligvis bare eksport av industriprodukter og råvarer som kan erstatte et vesentlig bortfall av petroleumseksport. Så hvilke muligheter har norsk industri nå?

For det første, er det et godt tidspunkt. En relativ svekkelse av aktiviteten i oljerelatert industri vil lette på kostnadspresset i norsk økonomi og frigjøre kvalifisert arbeidskraft, prosjekt- og ingeniørkompetanse til satsing på nye industrielle muligheter. Videre er det ingen mangel på offentlig kapital eller vilje til å videreutvikle nødvendig infrastruktur for nyinvesteringer i havner, jernbane, nett og kraft.

Det er heller ingen ulempe at det forventes vedvarende attraktive kraftpriser og et forventet kraftoverskudd som kan skape muligheter for kraftintensiv industri.

Videre er ny industri teknologitung og forenlig med miljøkrav. Planene om ny magnesiumsproduksjon i Grenland, nytt aluminiumsanlegg på Karmøy og utvidelse av Ilmenittproduksjon i Tyssedal innebærer store utslippsreduksjoner. Moderne industri er derfor både høyteknologisk og miljøvennlig, og en spydspiss for utvikling av et en mer omfattende underleverandørindustri med betydelig verdiskapning.

På terskelen til en ny tid for metall- og gruveindustrien

Vi står også på terskelen til en ny tid innen gruve- og metallindustien med spennende prosjekter og et stort geologisk utforskningspotensial. Mens Sverige i stor grad har kartlagt dette, står Norge i startfasen. NGUs anslo i 2012 verdien av mineraler i bakken i Norge til ca. 1400 mrd. kr fordelt på jern og basemetaller, mens også spesialmetaller. Den nye mineralloven legger bedre til rette for utnyttelse av landets mineralressurser. Flere større gruveprosjekter med betydelig potensiell verdiskaping står er fremmet og kan være grunnlaget for fremvekst av en ny større industri med hovedkontor i Norge. Men prosjektene står og stamper og venter på godkjennelsesprosesser som fortsatt oppleves som urimelige sendrektige og kompliserte.

Norsk politikk må ha som hovedmål en industriell konkurransekraft.

Siste 15 års stagnasjon i norsk industri er en påminnelse om at vi trenger en bredere politisk og samfunnsmessig erkjennelse av industriens betydning. Industriell konkurransekraft i bred forstand må være et hovedmål for norsk politikk. Det fordrer hovedgrep langs tre akser.

1) Før det første kan vi ikke prise oss ut av markedet, og det krever lønnsmoderasjon, høy produktivitet og rimelige skatter og avgifter. Med et høyt kostnadsnivå blir en svært avhengig av å skape høy produktivitet gjennom god ledelse, investeringer i utstyr og nye teknologiske løsninger.

2) Den samlede politiske risiko ved industriprosjekt fremstår fortsatt som vesentlig. En forbedring vil innebære mer forutsigbare og enklere rammevilkår for industriutvikling, konkurransedyktige skatteregimer, og bedre og raskere byråkratiske prosesser. Både nettutvikling, miljøtillatelser og andre krav forsinker betydelig prosessene frem til investeringsbeslutning.

3) Vi må skape fundament for et norsk industri-”cluster”. Uten å avvise godt utenlandsk eierskap må vi strukturere og lede kompetanse inn i verdiskapende virksomheter med hovedkontor i Norge, fortrinnsvis gjennom større selskaper. Vi besitter i dag betydelig kompetanse innen metallurgisk, kjemisk industri, prosjektstyring, energi, engineering, global logistikk. Bare større virksomheter kan ivareta langsiktig satsing og utløse organisatoriske synergier, krystallisere kommersiell og teknisk ledelse og strategisk kompetanse.

Med en produksjonsverdi på 780 mrd. kr og en antatt verdiskaping på 200 mrd. kr er norsk industris betydning for viktig til å glemmes. Potensialet for å skape en industriell renessanse basert på våre naturgitte fortrinn og ny avansert teknologi bør utnyttes nå. Det krever at industriell konkurransekraft og bærekraftige teknologi gjøres til et hovedmål for norsk politikk.