• Erik Storelv – statsviter, finansanalytiker, politiker og entrepreneur
  • Moderate skattelettelser, ikke bare en mulighet, men også en nødvendighet

Bak fasaden

~ Om liberalisme, etikk, kultur, idrett, filosofi, finans og politikk

Bak fasaden

Monthly Archives: September 2013

Arbeiderpartiet er slitent, trenger lang rehabilitering

04 Wednesday Sep 2013

Posted by erikstorelv in Uncategorized

≈ 2 Comments

Tags

fornyelse, Jens Stoltenberg, Labour, Norway, Sosialdemokratiet

Bak fasaden av en tilsynelatende kjedelig valgkamp der mange ikke klarer helt å identifisere de store sakene som partiene strides om, stod egentlig en svært viktig kamp om viktige prinsipp for å styre landets fremtid. Valget var en kamp om Arbeiderpartiets plass i norsk politikk, og sosialdemokratiets tap var selvforskyldt. Arbeiderpartiet trengte sårt avløsning for å kunne noen gang kunne komme tilbake som et statsbærende parti. Det er tomt for idéer, virkemidler, talenter og analyser.

Arbeiderpartiet er slitent

To perioder med statsmakt gir ingen skryteliste. Tvert imot. Landets produksjonsevne og konkurransekraft er etter alle solemerker svekket. Partiets løfter på mange områder er ikke innfridd. To perioder med rød-grønn regjering avdekker systemsvikt i forvaltning og styring av staten. Partiets program er fattig på nye idéer, og i fravær av nye har AP blitt et talerør for LO, snarere enn et parti med resultatfokus og hensyn til folk flest. Slitasjen blant partitoppene er åpenbar, og ikke bare har mange forlatt skuten, men i fravær av nye talenter hentes inn gamle travere som Sigbjørn Johnsen og Grete Faremo. Hvis en er skeptisk til Gahr Støres opportunisme, retorikk og evne til gjennomføring, er det svært tynt bak statsministeren.

Tapt arbeidsproduktivitet og konkurransekraft

Selv med det største økonomiske handlingsrom noen regjering har hatt noensinne, har sosialdemokratiet ikke klart å levere og innfri løfter, kanskje med unntak av barnehagedekning. Det relativt sterke økonomiske veksten skyldes ikke regjeringens politikk, men høye oljepriser, rekordhøye investeringer i feltutbygginger med store positive ringvirkninger for leverandørindustri i fastlands Norge, lave renter og sterke offentlige finanser. Men bak denne kortsiktige oljerelaterte aktivitetsboomen, er det mye som tyder på at landets produksjonsevne er svekket. Konkurranseutsatte næringer sliter med et høyt kostnadsnivå. 25 000 industriarbeidsplasser er tapt bare siden 2008, og landets arbeidsproduktivitet har kollapset. I følge sentralbanksjefen har lønnskostnadene per produsert enhet steget med ca. 55% siden 2005. Det er en enorm svekket produksjonskraft!

Noe fundamentalt er galt med arbeidsmarkedet, selv om partiets ikke vil anerkjenne dette. En stor andel av de arbeidsplasser som er skapt har gått til utlendinger, det skapes ikke arbeidsplasser utenom olje og offentlig sektor, mer enn 700 000 i arbeidsdyktig alder er utenfor arbeidsmarkedet og utenom olje, er det liten vekstkraft. Arbeiderpartiet selvskryt, som Stoltenberg åpenbart faktiskt tror på selv, viser at det har mistet kontakten med virkeligheten i næringslivet. Arbeiderpartiet mangler erkjennelse av hva som kreves for å skape rammevilkår som gir trygge arbeidsplasser utenfor oljeindustrien.

Brudte løfter og nye floskler

Selv med 400 mrd. kr i økte offentlige utgifter har den rødgrønne regjering ikke klart å innfri mange av sine valgløfter, enten det er sykehjemsplasser, veiinvesteringer, bekjempe fattigdom, styrke skolen eller sikre en nedgang i utslipp av klimagasser. Det største problemet er fravær av en selverkjennelse av avvik mellom partiets floskelpregede målsetninger og virkeligheten, og bakgrunnen for at det kan være et slik gap. Høyre har etterspurt hvilken læring Arbeiderpartiet trekker av 22.juli kommisjonens rapport ad politisk ledelse, kultur og ansvar i statsforvaltningen. Velgerne gjør åpenbart det samme. Systemsvikt i politiet, samferdsel, statsforvaltningen vedvarer, og Arbeiderpartiet har ikke svar.

Vil fortsatt ikke anerkjenne private bidrag

Selv om private bidrag har vært vesentlig for å nå regjeringens mål om full barnehagedekning, så har ikke Arbeiderpartiet tenkt videre hvordan private aktører kan bidra til fellesskapets mål innen helse, utdanning, samferdsel og eldreomsorg. Valgkampen viser et Arbeiderpartiet som har parkert tilbake på 70- tallet der det fortsatt mener at bare det offentlige skal levere tjenester som er viktige for folk flest. Arbeiderpartiet fremstår som den store systemforsvarer, som ikke ønsker at statsmonopolene utsettes for selv den minste konkurranse. Alternativer til monopolene fremstilles som dommedag. Fornying og moderninisering i offentlig sektor er i Arbeiderspartiets politikk snevrert inn til IT løsninger, men byråkratiene, kommunikasjonsrådgiverne eser ut.

Forsvarer det bestående, monopolene og bevilgningskulturen

I valgkampen hever partiet røsten for å forsvare offentlige sykehus’ totale monopol på produksjon av helsetjenester. Partiet forsvarer innbitt kampen mot flere private initiativ i skole, barnevern, samferdsel. Enhetsskolen, offentlig sykehus, kamp mot privatisering er blitt floskler som kastes ut, selv om det er åpenbart at samfunnet har tro på at valgfrihet, konkurranse og alternative løsninger faktisk kan bringe landet videre. Selv om partiet har stemt for skattelettelser tidligere har partiet nå stivnet i en motstand mot enhver form for selv moderate skattelettelser.

Denne forstenede tilnærming er forankret i en bevilgningskultur, uten krav til effektivisering og omprioritering. Troen på bevilgninger har erstattet alle strukturelle tiltak og kvalitetsbegrepet i offentlig tjenesteyting. Arbeiderpartiet har fortsatt ikke forstått at skal det investeres og ansettes må næringslivet har vilkår som er konkurransedyktige med andre land.

Når særinteresser preger Arbeiderpartiet forlates det statsbærende mandat

Uten fokus på resultater, en etterrettelig politisk forvaltningskultur, mangfold og økonomisk konkurransekraft har Arbeiderpartiet implisitt forlatt sitt mandat som statsbærende parti. Partiets politikk bærer preg av å være en særinteresse politikk for offentlig ansatte og LO, snarere enn en bærekraftig helhetlig politikk for å utvikle hele samfunnets potensial. Partiets politikk bærer preg av floskler, fravær av tiltak og nye politikere med friske tanker og analyser. Sentrale AP politikere har rett og slett mistet troverdighet i kraft av stadige bortforklaringer av manglende resultater og kritikkverdig utøvelse av makt. Arbeiderpartiet trenger alt; nye fjes, nye idéer, ny kultur, ny politikk skal det snu den strukturelle trenden hvor partiet mister stemmer fra valg til valg, om det er mulig.

Høyre har helt naturlig fullt tomrommet  som det nye statsbærende parti.

Valget stod faktisk om å bringe landet videre med et nytt statsbærende parti, som faktisk har nye idéer og bedre løsninger. I denne pakken inngår også nye mennesker, mer kompetanse og ikke minst en ny politisk kultur. Høyres politikk er konservativ, moderat og realistisk, men over flere år vil dette bety et stort skritt i retning av et mer bærekraftig og mangfoldig samfunn.

Regjeringens veibløff

02 Monday Sep 2013

Posted by erikstorelv in Uncategorized

≈ Leave a comment

Tags

kostnadsprekk, regjeringen, samferdsel, strukturelle tiltak, veifinansiering

To perioder med rød-grønn regjering avdekker en stor systemsvikt i samferdselspolitikken. Regjeringens transportplan fremstår som en bløff som underbudsjetter kostnader, mangler virkemidler, prioriteringer og gjennomføringstiltak, og overser behovet for omorganisering, kompetanse og konkurranse.

Da regjeringen la frem Nasjonal Transportplan (NTP) for 2014-2023 hevdet statsminister Stoltenberg at med en ramme på 608 mrd. kr var ”det var den største satsingen på samferdsel noensinne”. Samferdselsminister Marit Arnstad (Sp) la til at regjeringen «tar grep som skal sikre at vi får mer igjen for hver samferdselskrone».

Men en nærmere analyse av planene avdekker at satsingen er ren bløff hva gjelder kostnader, tiltak, gjennomføringsevne og finansiering. Transportplanen underbudsjetterer kostnadene Selv 150 mrd. kr mer over en 10 års periode kompenserer verken for underbudsjettert vedlikehold eller kostnadseksplosjonen ved drift og utbygging av både vei og jernbane som regjeringen må ta ansvar for. Ifølge etatenes egne tall har driftskostnadene ved veianlegg og utbyggingskostnadene for 4 felts riksveier målt per km steget med 60% i perioden 2005-2012! Kostnadsøkningen er ettersigende enda høyere for bygging av jernbane, uten at tallene oppgis. Dette er kanskje det beste beviset på systemsvikten i norsk samferdsel. Når samferdselsetatene innrømmer at vedlikeholdet var i utgangspunktet allerede underbudsjettert i forhold til å hindre forfall på veistandarden, er konklusjonen åpenbar. Selv korrigert for en viss kvalitetsheving av standarden, vil 150 mrd.kr mer ikke bety en reell økning i kjøpekraft i forhold til forrige NTP, selv om en antar at kostnadsveksten videre bare følger inflasjon i denne perioden! Dette er i seg selv en optimistisk antagelse når etatene skriver selv at ” forventet kostnadsutvikling neste ti-år er umulig å tallfeste”!

Fravær av nye tiltak for økt gjennomføringsevne

Til tross for nylig erfart kostnadseksplosjon og åpenbar systemsvikt i drift har regjeringens planer få spor av strukturelle grep som er nødvendig for å øke gjennomføringsevnen. Media, eksperter og fagpersoner har avdekket en serie med betenkelige fakta knyttet til vedlikehold, kostnadsøkninger, beredskap i tunneler, trege beslutningsprosesser, store forsinkelser, sene prosesser og underlige prioriteringer. Fakta taler for seg. Sverige bygger betydelig raskere og billigere. Ny E18 har tatt 25 år. Toget mellom Oslo og Bergen går like sakte som på 70-tallet. Det brukes milliarder til konsulenter, mens asfaltkvaliteten og vedlikehold har vært dårlig. Entreprenører som velges, går konkurs (Alta).

Behov for kompetanse og bedre samfunnsøkonomiske analyser

Fordi regjeringen heller ikke evner eller vil integrere samfunnsøkonomiske nytter knyttet til arbeidsmarked, byutvikling, miljø og sikkerhet mangler nasjonal transportplan autoritet og klare prioriteringskriterier. At regjeringen mener at 6 av 10 prosjekter er ulønnsomme og at samlet nettonytte er nærmere minus 40 mrd. kr tyder det på at det svært viktig å få opp kvaliteten på samfunnsøkonomiske analyser. Regjeringen hevder selv at samfunnsøkonomiske analyser har liten verdi, og foretrekker politisk synsing. Kroneksemplet er regjeringens prioritering av Meråkerbanen, som har to avganger om dagen, og naturlig nok svært negativ samfunnsøkonomi. NAF hevder kostnadene ved kø i form av tapt arbeidstid beløper seg til 2,5 mill. kr i minuttet i storbyene. Regjeringen har rett og slett ikke klart å tallfeste de enorme samfunnsøkonomiske kostnadene av bilkøer rundt byene. Det er rett og slett for dårlig håndverk!

Hvor ble det av konkurransefremmende tiltak?

Regjeringens planer har få tiltak som bidrar til mer kompetanse, konkurranse og alternative løsninger. Denne passivitet er desto mer underlig når etatene selv peker på at kystfartsverkets erfaringer fra havneutbygginger hvor konkurranse har bidratt til at prisene er nå 20-40% lavere enn i 2006. I tillegg vil erfaringer fra andre bransjer som lufttransport, telekom, handel vise at økt konkurranse kan bety kanskje opptil 20-40% lavere kostnader. Økt konkurranse betyr derfor alt i forhold til realisering av et samferdselsløft.

Det er bilistene som finansierer vei og bane, ikke staten

Samferdsel finansieres av bilistene, ikke av regjeringen Mens regjeringens plan presenteres som statens største satsing noensinne, viser tallene at det er bilistene, og ikke staten, som faktisk vil finansiere hele utbyggingen av vei og bane neste ti-år. Planens ramme på 600 mrd. kr må sees opp mot at bilister betaler nærmere 55 mrd. kr i bilavgifter hvert år. Over ti år vil dette, sammen med 98 mrd. kr i bompenger utgjøre 650 mrd. kr, og faktisk helfinansiere hele NTP og litt til! Bred enighet på borgerlig side om strukturelle grep.

Borgerlig enighet om strukturelle grep for å rette opp systemsvikt

På borgerlig side er det enighet om en helt annen samferdselspolitikk med krav om effektivisering og andre strukturelle grep som lettere vil kunne sikre den infrastruktur landet trenger innen akseptable budsjett- og tidsrammer. Enigheten innbefatter; 1) konkurranseutsetting, også innen jernbane, godstransport og luftfart 2) bedre samfunnsøkonomiske analyser, 3) konkurransemessig nøytral eierstruktur med restrukturering av Vegvesenet og Jernbaneverket, og 4) samarbeid med private om utbygging og drift, 5) erkjennelse av behov for raskere og bedre politiske prosesser. En borgerlig samferdselspolitikk vil rette opp systemsvikten og se på samferdsel som en helhet som bidrar til andre målsettinger, som næringsutvikling, lavere boligpriser, mer effektive arbeidsmarkeder, bedre miljø rundt de store byene, og ikke minst til å skape konkurransedyktige bedrifter. Derfor kan den love raskere utbygging og mere vei innen samme kostnadsramme. Uten strukturelle grep, bedre forståelse av betydningen av konkurranse og samfunnsøkonomi, vil 4 nye år med rødgrønn regjering bare videreføre kostnadseksplosjon, underbudsjettering og svak drift.

Skit i Norge, leve Meråkerbanen!

Regjeringens implisitte slagord; skitt i pendlerne, leve Meråkerbanen beviser at den trenger avløsning. Også i samferdsel trengs en ny politisk ledelse og kultur hvis landet skal ha en infrastruktur som er på nivå med andre europeiske land.

Subscribe

  • Entries (RSS)
  • Comments (RSS)

Archives

  • January 2022
  • April 2021
  • March 2021
  • December 2020
  • January 2020
  • November 2014
  • September 2013
  • August 2013
  • July 2013

Categories

  • Uncategorized

Meta

  • Create account
  • Log in

Blog at WordPress.com.

  • Subscribe Subscribed
    • Bak fasaden
    • Already have a WordPress.com account? Log in now.
    • Bak fasaden
    • Subscribe Subscribed
    • Sign up
    • Log in
    • Report this content
    • View site in Reader
    • Manage subscriptions
    • Collapse this bar