Den kuwaitiske modellen: Jens Stoltenbergs tvilsomme økonomiske arv Stoltenbergs økonomiske ettermæle vil være preget av at han gjorde norsk økonomi enda mer oljeavhengig. Ved å svekke konkurransekraften til det øvrige næringslivet og blåse opp offentlige utgifter er vi som nasjon enda mer økonomisk sårbare.

Av Erik Storelv, samfunnsøkonom og finansanalytiker —–———-

Da Frankrikes daværende president Valery Giscard d’Estaing (VGE) tapte presidentvalget i 1981, etterlot han et Frankrike som hadde tatt et viktig skritt med økonomisk modernisering og integrasjon i verdensøkonomien. Hans skuffelse over velgernes ufortjente dom, og hans stolthet over den sterke situasjonen Frankrike befant seg i, gav grunnlag for hans bok Frankrikes økonomiske stilling. I denne dokumenterer han som meget dyktig økonom at han overlot et land med økonomisk styrke og gode vekstmuligheter. Dessverre skulle to perioder med en sosialistisk Mitterand som president sende Frankrike på gal kurs, som idag forklarer Frankrikes sårbare posisjon med svekket konkurranseevne.

Tid for å vurdere Stoltenbergs økonomiske ettermæle

Perspektivene for et regjeringsskifte tilsier at det er grunnlag for å spekulere i hvilket ettermæle Jens Stoltenberg vil få som regjeringssjef etter 8 år med absolutt flertall. Statsministeren selv fremhever til sin fordel: Respekten for handlingsregelen, landets sterke statsfinanser og lav arbeidsløshet, og høy sysselsetting (når en holder trygdede utenfor), tilsynelatende også i privat sektor. Han kunne tilføyd lav inflasjon, lave renter og god håndtering av finanskrisen. Til tross for ovennevnte forhold, uttrykker likevel stadig flere næringslivsledere, økonomiske eksperter , utenlandske institusjoner (OECD) og tidsskrifter (The Economist) bekymring. Deres uttalelser står således i sterk kontrast til statsministerens egen fremstilling. Det er påfallende at det statsministeren kan skryte av, er det som ikke kan tilskrives regjeringens egen politikk. Der det er en god utvikling i norsk økonomi, har det liten sammenheng med den rød-grønne regjeringens egne økonomiske prioriteringer. Det forklares av eksterne variabler som oljepris og utbyggingsaktivitet på norsk sokkel :

• Sterke statsfinanser skyldes høy petroleumsproduksjon, høye priser på olje og gass, med rekordhøye overføringer fra et stadig større oljefond. • Lav inflasjon og lave renter er et generelt trekk i verdensøkonomi og må anses som importerte fordeler.

• Høy sysselsetting, skyldes vekst i offentlig sektor, høy aktivitet og gode priser i oljesektoren.

• Stabil valuta skyldes store overskudd i utenriksøkonomien, også det knyttet til oljen.

Normalt ville svekket konkurranseevne for fastlandsøkonomien gitt svak valuta og inflasjon. Offentlig sysselsetting og rekordstore investeringer i olje, og til dels rentedrevet aktivitet i bygg- og anlegg holder arbeidsstyrken i arbeid. Siden 2005 har oljeinvesteringene vokst fra 60 milliarder kroner per år til nærmere 200 milliarder kroner i inneværende år. Dette har vært en enorm vekstfaktor for Fastlands-Norge. Tusenvis av private arbeidsplasser i Fastlands-Norge leverer varer og tjenester til utbygging av stadige nye installasjoner. Dette er sant nok private arbeidsplasser, men de er fullstendig avhengig av oljeaktiviteten, og kan ikke tilskrives regjeringens økonomiske politikk. Samtidig har veksten i offentlige løpende utgifter vært på mer enn 400 milliarder kroner siden 2005 i nominelle beløp. Driftsutgiftene i departementene har økt med 53 mrd. og antall ansatte i offentlig sektor har økt jevnt og trutt uten at det har bekymret statsministeren, i sterk kontrast med utvikling i Sverige under en borgerlig regjering. Under finanskrisen (2008-12) alene økte antall sysselsatte i offentlig sektor med 60 000 personer.

Bak respekt for handlingsregelen skjules en bekymringsfull utvikling På lengre sikt er det derimot sterk grunn til bekymring. Diskusjonen om norsk økonomisk politikk har dessverre utelukkende blitt et spørsmål om respekt eller ikke respekt av handlingsregelen. Det er en altfor snever bokføringstilnærming til hva som er en god økonomisk politikk som kan sikre vekstkraft. Stoltenberg fremstår her som revisor, snarere enn som regjeringssjef.

Sosialdemokratiets klare risikofylte økonomiske valg

 

Når en ser utover handlingsregelen og vurderer helheten i den økonomiske politikken i to regjeringsperioder med Jens Stoltenberg som statsminister, så er den perioden preget av seks store, risikofylte politiske valg. Konsekvensene av disse truer muligheten for å utvikle trygge arbeidsplasser og et mer konkurransedyktig næringsliv, en forutsetning for finansiering av offentlig velferd på sikt:

1. Regjeringen forutsetter fortsatt gode oljepriser og høyt aktivitetsnivå på norsk sokkel.

Langtidsprognosene og budsjett salderes med prognoser for oljepris og aktivitet som ikke forutsetter en vesentlig korreksjon i rammevilkår for olje- og gass-virksomheten. Konjunkturene kan endres fort, og det ville vært mer forsvarlig med forsiktige og bærekraftige aktivitet- og prisforutsetninger. Oljeprisen har svekket seg noe, men befinner seg fortsatt på et høyt nivå. Det er en reell risiko for prisfall er på både olje og gass spesielt på sikt. Mange meglerhus påpeker dette. Vi vet at det investeres sterkt i alternative energikilder, og at det er lite sannsynlig at verden fortsatt kan forbruke like store mengder fossil energi. Samtidig vil gassprisen, som Norge etterhvert vil være mere avhengig av, komme under press fra importert nedkjølt gass, skifergass og fornybar energi. Vi har sett, ikke minst i det siste, stor volatilitet rundt råvarepriser, innenfor en nedadgående trend. Verdens finansmarkeder forbereder seg på en lavere økonomisk vekst i Kina og Asia, noe som delvis forklarer prisfallet på råvarer. Sannsynligvis er det bare etterdønning av spenningene i Midt-Østen som har hindret et større fall i olje- og gasspriser så langt. Futures prisene indikerer uansett en klar trend nedover.

Den norske stat salderer derfor helt sikre faste og voksende kostnader på den ene siden, med usikre prognoser på oljepriser og aktivitet, som fort kan overraske på nedsiden, på den annen side. Det er en helt reell mulighet at oljeprisen kan falle 30 prosent, til 70 dollar per fat eller lavere over lengre tid. Det er der marginalkostnaden for mange nye utbygginger ligger. Som nasjon kan en derfor spørre om vi har bærekraftige forutsetninger for statens budsjetter i de kommende år. Oljesektoren utgjør nå mer enn 22 prosent av all verdiskapning i norsk økonomi når den måles som direkte bidrag til BNP. I tillegg vil andre tjenesteytende industri og tjenester være direkte avhengig av aktivitet i oljesektoren. Nyere studier utført av økonommiljøet rundt professor Hilde C. Bjørnland, viser at nærmere 40 prosent av svingningene i aktiviteten i Fastlands-Norge kan tilskrives aktivitet- og priseffekter fra oljeindustrien. Begrepet Fastlands-Norge har nesten mistet sin relevans. Oljeinntektene holder også balansen i utenriksøkonomien, en stabil valuta og dermed moderat prisstigning, og lave renter som gir en slik stimulans til privat forbruk, bygg- og anlegg og boligmarkedet. Svikt i oljeinntekter vil bety svekket valuta, økt inflasjon og økte renter, svakere boligmarkeder, lavere investeringer i feltutbygginger, lavere aktivitet i bygg- og anlegg og redusert privat forbruk. Alle disse forholdene er derimot store bidragsytere til norsk økonomi nå, og alle virker samtidig. Det vil være naivt å tro at dette ikke kan snu. Som professor Bjørnland hevder ”Bortfallet av oljenæringen kan få mye større ringvirkninger enn det mange tar høyde for.” Hun påpeker blant annet at det kan slå svært negativt ut for noen regioner. Det vil være spesielt utenkelig å kunne erstatte en svikt i eksportinntekter fra olje, uten konkurransedyktige bedrifter i andre næringer.

2. Arbeiderpartiet antar at statens dominerende innflytelse i det økonomiske liv ikke hemmer vekst og innovasjonskraft.

 Med den rødgrønne regjeringen har statens innflytelse over samlet norsk økonomi gått fra vesentlig til totalt dominerende. Statens utgifter har i Stoltenbergs tid som statsminister økt med 400 milliarder kroner i løpende kroner. Regjeringen hevder store deler av denne er gitt automatiske økninger fra tidligere vedtak, og fraskriver seg herved ansvaret for denne enorme veksten i faste statlige utgifter. Siden en ikke kan kreve skatt av offentlig aktivitet må denne veksten finansieres av et konkurransedyktig næringsliv eller personskatter. Kombinasjonen av dette og vedvarende stort statlig eierskap i de store selskapene, samt vekst i offentlig styrte investeringer, tilsier at en stadig økende andel av norsk økonomi er underlagt offentlig overstyring, med risiko for svak produktivitet, sene beslutningsprosesser og svake beslutninger. Professor Bjørnland har vist i flere sammenhenger at under Stoltenbergs regjeringstid har offentlige utgifter steget fra 54 prosent av Fastlands-Norges BNP til nærmere 60 prosent! Andre tall skremmer også. Offentlig sektors utgifter utgjør 40 prosent mer per innbygger i Norge enn i Sverige, på tross av at vi både i Norge og Sverige har 30 prosent av arbeidsstyrken i det offentlige. Det offentlige eier store eierandeler innen energi-, bank-, transport-, helse-, kultur- og til dels i flere industrisektorer. Store deler av tjenesteproduksjon skjer i offentlig sektor. I disse sektorene er spillerommet for mer private og effektive selskaper begrenset. Staten møter seg selv som eier, regulator og lovgiver, alt i en felles røre der ansvar er uklart, der politikk og administrasjon flyter over i hverandre, og hvor lojalitet er viktigere enn kompetanse i styrerommene. Kompetente styremedlemmer som ikke føyer seg etter kortsiktige politiske hensyn, må vike i en politisering av en stadig større andel av statlig eid næringsliv og ledende forvaltningsinstitusjoner. Det er derfor grunnlag for å stille spørsmålstegn om store deler av norsk økonomi ikke styres optimalt. Trond Giske er både inkarnasjonen og symbolet på statens virring og forstyrring av vekstkraften i norsk økonomi. Regjeringen gambler med at sentralisering av makt og beslutninger hos staten ikke hemmer utvikling av lønnsomme bedrifter over hele landet. Alle tiltak skal skje i statlig regi, også private equity, med den dokumenterte risiko for feilbeslutninger det innebærer. Små og mellomstore bedrifter utsettes for et hemmende byråkrati og en kostnadsvekst påført av det offentlige. Privat kapital henvises til sektorer av økonomien der staten ikke dominerer, men som heller ikke er store nok for å gjøre en forskjell for fastlandsøkonomien. Energi- og kraftproduksjon og transport, samferdsel og helse er for eksempel totalt dominert av offentlige eide aktører. Selv det franske sosialistpartiet har nå vist større evne til å selge statsvirksomheter enn denne regjeringen.

3. Arbeiderpartiet antar at det høye kostnadsnivå og avgiftsnivå ikke hemmer fremveksten av bedrifter og nye arbeidsplasser.

Ved å sette ned selskapsskatten for landbasert økonomi med ett prosentpoeng innrømmer Stoltenbergs at skatte- og kostnadsnivået er problem for det private næringsliv. Den fraværende finansminister Sigbjørn Johnsen trer frem med sin bekymring, mens han har utformet og fremmet budsjetter som har forsterket problemet. Denne mikrojusteringen representerer imidlertid en sen anerkjennelse av regjeringens gale kurs, og tiltaket står uansett ikke i forhold til utfordringene. Uten reduksjon av skatter og avgifter, uten begrensning i statens utgifter, uten tiltak for å redusere statlige påførte kostnader for næringslivet, vil staten være direkte ansvarlig for en svekket konkurranseevne. Staten har i mange sammenhenger vist seg å være selve årsaken til høyere kostnader og tapt konkurranseevne. Næringslivets transportkostnader har økt. Bompengeavgifter florerer overalt, og øker kontinuerlig. Kommunale avgifter øker. Kostnadene ved å bygge nye veier, jernbane, kraftlinjer har eksplodert. Tall fra transportetatene viser at kostnadene for å bygge en kilometer vei har økt med 60 prosent i perioden 2005-2011, og tallene er enda høyere for jernbane! Men regjeringen har ingen tiltak for å demme opp for denne veksten, og problemet adresseres heller ikke i Nasjonal Transportplan. Det mest alvorlige er dog utviklingen i arbeidsmarkedet. Kostnader for arbeidskraft har økt langt mere enn arbeidskraftproduktiviteten, spesielt i offentlig sektor. Siden 2005 har lønnskostnadene per produsert enhet i Fastlands-Norge eksplodert. Disse har steget fra en indeks på 105 til 163 i september 2012! Dette er nærmere 55 prosent økning for å produsere akkurat det samme! Det er en enorm svekket produktivitet. Tilsvarende statistikk viser en flat kurve eller rundt 10 prosentpoeng opp for andre vestlige land. Arbeidsproduktiviteten i Fastlands-Norge har siden 2005 derfor sakket betydelig akterut i forhold til G-7 landene. Hvis dette er Stoltenbergs norske modell, bør vi avskrive den snarest, fordi den ikke kan være bærekraftig. Det er videre et stort problem at lønnsveksten i offentlig sektor er sterkere enn veksten i privat sektor. Dette er et problem fordi offentlig sektor har langt fra tilsvarende vekst i arbeidsproduktivitet eller tilsvarende produktivitet generelt. Ja det er en del utfordringer med å måle dette i offentlig sektor, men det er likefullt et problem. Kostnadene for å bygge nye boliger har eksplodert, mye knyttet til nye reguleringer, treg offentlig saksbehandling og manglende tilrettelegging for ny infrastruktur. Veksten i boligprisene gir negative ringvirkninger for næringsliv, arbeidsmarked og privat velstand. Kostnadene for utbygginger i Nordsjøen har doblet seg siden 2005, som følge av mangel på konkurranse og offentlige krav og reguleringer. Det er riktig at det har vært en generell vekst i kostnadene med ny oljeproduksjon verden over, men utviklingen på norsk sokkel har vært langt sterkere enn andre steder. Eksperter påpeker blant annet at kostnadsnivået på britisk sokkel er nærmere halvparten av det den er på norsk sokkel, uten at det er påviselig svakere regularitet eller sikkerhetsnivå. Selv i våre nisjemarkeder med avanserte utbyggingsløsninger ser vi nå at kontrakter i økende grad går til utlandet. De forhold som regjeringen har kunnet påvirke, peker altså alle i samme retning: Det offentlige skaper en kostnadsvekst som sprer seg inn i privatsektor og hemmer vekst, utvikling, sysselsetting og forbruk. Stoltenberg etterlater en ineffektiv offentlig sektor og et næringsliv med et for høyt kostnadsnivå som følge av statens innblanding i økonomien. Stoltenberg etterlater offentlig inflasjon. Med en uhørt vekst i lønnskostnadene uten tilsvarende vekst i arbeidsproduktivitet er det ikke overraskende at sysselsettingen i industri- og eksportavhengige virksomheter har kollapset. Bare siden 2008 har Norge tapt 25 000 industriarbeidsplasser! I Sverige har privat sektor under en borgerlig regjering skapt mer enn 100 000 arbeidsplasser. Politikk kan altså gjøre en forskjell her. Med Jens Stoltenberg har vi derfor sett en voksende avindustrialisering av landet, og en nedfrysing av tradisjonell eksportrettet industri.

4. Arbeiderpartiets manglende evne til å utvikle samfunnsøkonomisk lønnsom infrastruktur svekker norsk industri og næringslivs konkurranseevne

Regjeringen evner heller ikke å sikre god og kostnadseffektiv utbygging av viktig infrastruktur, som kunne ha bedret rammevilkårene for næringsliv, skaffet trygge arbeidsplasser og mer effektive arbeidsmarkeder. Andre land har langt bedre infrastruktur, likevel så konstateres at infrastrukturinvesteringer forsinkes, blir dyrere enn planlagt, og underlegges andre hensyn enn samfunnsøkonomiske kriterier. Regjeringens fokus er på slagordpregede målsettinger (”fergefrie veistrekninger, bidra til klimamål, bedre sykkelveier”), mens næringslivet trenger mer effektiv infrastruktur for å bedre arbeidsmarkedene, logistikk og handel. Regjeringen og de store transportetatene forvalter en underliggende kostnadseksplosjon de selv ikke har forklaring på. Om dette kan forklares med manglende konkurranseutsetting eller bare kompetansesvikt, er uklart. Sammenhengen mellom det som burde vært en offensiv konkurransepolitikk for norsk næringsliv og samferdsel er påfallende svak. Med den rød-grønne regjering er ikke samferdsel et virkemiddel for å gi konkurransekraft til bedrifter, men slagordpreget distriktspolitikk med uklar samfunnsøkonomisk begrunnelse.

5. Manglende effektivisering og virksomhetsstyring av offentlig virksomheter og bedrifter

Den ene saken etter den andre har avdekket svak virksomhetsstyring av etater, departementer og statsforetak samt brudd på Statens egen eierpolitikk. Dette er kombinert med passivitet i fornying av offentlig sektor og en kraftløs nærings- og arbeidsmarkedspolitikk. Hvor ble effektivisering av offentlig sektor av egentlig? Til tider har en inntrykk av at regjeringens fravær av en bærekraftig næringspolitikk med fokus på samfunnets interesser har ført til en snever og partisk tilnærming for å tilfredsstille Arbeiderpartiets økonomiske samarbeidspartnere, altså fagforeningene. Fagforeningspolitikk har fylt det næringspolitiske tomrommet. Det har vært en klar linje å ivareta fagforeningers uttalte interesser fremfor å fremme en god konkurransepolitikk med bedre rammevilkår for forbrukere og bedrifter, og et mer fleksibelt arbeidsmarkedet. Stoltenbergs regjeringer har gitt særinteresser forrang fremfor samfunnets interesser, altså folk flest og bedriftene. Effektivisering av offentlig sektor har veket plass for LOs ærend. Konkurranse som virkemiddel fremmes i for liten grad for å holde kostnadsutviklingen under kontroll. Økt statlig regulering og detaljstyring hemmer effektivisering, og forklarer kostnadseksplosjon i flere sektorer. Med Stoltenberg har næringspolitikk blitt fagforeningspolitikk.

6. Arbeiderpartiet tar også risikoen et ineffektivt arbeidsmarked

Til tross for enorme naturrikdommer og sterke statsfinanser etterlater Stoltenberg en samlet arbeidsstyrke hvor mer enn 700 000 mennesker i arbeidsdyktig alder er utenfor arbeidsmarkedet. Sant nok har dette vært en trend over lengre tid. Men med denne regjeringen har utviklingen akselerert, blant annet har antall uføre i alderen 18-24 år økt med 46 prosent siden 2005. Generøsiteten i NAV-systemet gir insentiv til passivitet i stedet for aktivitet. Med høye skatter på arbeid og veldig gunstige trygdeordninger tar sosialdemokratiet sjansen på at dette ikke hemmer arbeidsviljen i befolkningen. Mulighetene for deltidsarbeid som sikrer nødvendig fleksibilitet i økonomien, senker kostnadene for bedrifter og gir muligheter for å komme inn i arbeidsmarkedet har blitt strammet inn vesentlig. Det har en pris, det er høyere kostnader og færre arbeidsplasser. Med Stoltenberg er vi ikke sikre på at skattesystemet gir nok insentiv til innovasjon, risiko- og arbeidsvilje blant høyt utdannende. Men en gjennomsnittlig arbeidsuke på 33 timer har Norge nå en av de laveste gjennomsnittlig arbeidstid i hele Europa. Arbeidsstatistikk viser at den sysselsettingsvekst som finnes går til all hovedsak til innvandrere. Selv i oppgangstider med stor aktivitet arbeider nordmenn mindre! Stoltenberg etterlater et marked for arbeidskraft med store utfordringer. Stoltenbergs norske modell ligner mer og mer den kuwaitiske modell Når en skal gjøre seg opp en vurdering av Stoltenbergs regjeringstid, vil det faktum at norsk økonomi aldri vært så oljeavhengig være dominerende. Sosialdemokratiets tro på en egen norsk modell fremstår som en trylleformel bygget på en naiv tro at vi her i nord besitter noen nærmest utenomjordiske forutsetninger som kan kompensere for betydelige høyere lønnskostnader, svak infrastruktur, høye transportkostnader, skatter og avgifter.

Status etter 8 år med rød-grønn regjering er foruroligende:

• Fallende arbeidsproduktivitet og tapt konkurranseevne • Rekord høy andel av befolkning utenfor arbeidslivet

• Stadig voksende offentlig konsum med usikker finansiering

• Svak arbeidsmobilitet og mangel på fleksibilitet i arbeidsstyrken

• Forsinket utbygging av viktige infrastruktur

• Offentlig kostnadsvekst som får ringvirkninger i økonomien

• Store tap av arbeidsplasser i industri og konkurranseutsatt virksomhet

Vi lever av oljen og arbeider stadig mindre. Jens Stoltenbergs økonomiske ettermæle blir ikke særlig flatterende. Var det ikke en gang Arbeiderpartiets slagord: å få folket i arbeid? Det er altså et enormt paradoks at statsministeren for den regjeringen som har gjort Norge om til en helt oljeavhengig økonomi, er den som prøver å fremstå som ansvarlig. Med fokus på handlingsregelen utelukkende fremstår han som en revisor snarere enn som statsleder. Revisoren har ikke sett at regnskapet går opp fordi det underinvesteres i viktig infrastruktur, i vedlikehold, i vekstkraft. Samtidig gambles det med inntektssiden.

Det er etablert en underliggende kostnadsvekst som må finansieres av privat sektor. Handlingsregelen har blitt et falskt alibi, et rent markedsføringsknep for en feilslått økonomisk politikk. Med de rødgrønne partiene har Norge blitt Europas Kuwait. Jens Stoltenbergs arv blir at han brakte den kuwaitiske modell til Norge. Pensjonsfondet vil kanskje kunne skaffe oss utbytter og renteinntekter, men som nasjon vil vi se store deler av arbeidskraften allerede fra ung alder bli ”avtalefestede pensjonistersom vil beskue et Europa, et Sverige som arbeider og bygger fremtid. Det blir ingen bok fra revisoren Jens Stoltenberg.